Bokelskere.no

Er det slik det er å bli voksen, er det slik at den intense letingen etter meningen blir borte og man bare følger etter livet i stedet?

Alle trenger hverandre. Alle sammen trenger bare hverandre aller mest.

Minst ti i klassen min søkte medisin, og jeg er overbevist om at i hvert fall halvparten av dem søkte utelukkende fordi de kunne, og fordi det var forventet av dem, ikke fordi de hadde et sterkt behov for å hjelpe noen andre enn seg selv.

Du har verden for dine føtter, sier bestefar ofte, og han har helt rett. Men den verden er for stor, jeg blir maktesløs og altfor liten og finner ikke den riktige veien inn i den.

Det er rart å stå slik og klemme pappa. Ikke fordi me aldri klemmer, men fordi han nå klemmer meg på trass av kva eg skal, på trass av at han er så ueinig, på trass av at eg har tatt eit val han ikkje kan stå for. På trass av at eg har trassa han.

Det føles som om jeg alltid har hatt det samme forholdet til mennesker rundt meg. Jeg har forandret meg, men forholdet til de andre har ikke forandret seg. Jeg føler at jeg er fastlåst i den rollen noen skapte for meg da jeg var liten, og ingen ser meg som noen annet enn den... jeg var da.