Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Han tente en røyk og klatret opp på noen værbitte paller.
Manila slynget seg rundt ham som en virvel av glitrende morild. En uformelig masse av stål, glass, betong og asfalt som hadde bredt seg milevis i alle retninger, med millioner av nerver, årer og celler som alle forsøkte å holde den sammen, uten å lykkes. Flere steder hadde byen vokst så fort og ukontrollert at det hadde resultert i store svulster. Der årene var tette av avfall. Der nervene hadde sendt sine siste signaler. Der cellene for lengst hadde gitt opp håpet om å vokse sammen til noe friskere og sterkere.
Stingo spyttet. Den mørke, blodige klysa ble liggende på kanten av pallen. Han syntes den spredde seg utover, inntil den la seg over taket, byen, hele himmelen. Han ga den råtne planken et spark. Flisene føyk. Klysa forsvant.
Han ventet. Solstrålene traff bygning etter bygning. Ga dem liv. Gjorde dem litt varmere. Litt lysere. Skavet av mørket, lag for lag. Svarte fliser og flak falt lydløst i smug og bakgater. Kokonger av natt sprakk og smuldret ned på balkonger og terrasser. De mørkeste pølene i grøfter og rennesteiner gled ned i sluk og usynlige avløp.