Bokelskere.no

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at fotballkampene i La Catedral ikke var slutt før laget til faren min hadde vunnet. Kampene kunne vare i opp til tre timer, og for å vinne hadde han ingen problemer med å flytte de beste motspillerne over på sitt lag. Og selv om de hadde en dommer, riktig kledd i svart og det hele, så var lengden på kampen avhengig av om pappas lag ledet.

De rystelsene Medellìn på den tiden gjennomgikk som følge av krigen mellom faren min, myndighetene og Cali-kartellet, fikk følge av nok en grusom massakre på nøyaktig samme dag som det kolombianske landslaget røk ut av VM, etter kampen mot Kamerun.

Han var sikker på at han skulle klare å rydde opp i de rettslige problemene han hadde i Colombia, men når det gjaldt USA, var det helt andre priser som gjaldt for å kunne kjøpe seg ut av problemene.

En annen gang hadde min fetter Nicolàs - som sikkert veide rundt 130 kilo på den tiden - lyst på en hamburger som de bare solgte på kjøpesenteret Oviedo i Medellìn. Dermed ble helikopteret satt i gang og noen timer senere fikk han sin doble burger med en kjempeporsjon pommes frites til.

Dette andre møtet hadde en helt annen tone, for det enorme bordet var omgjort til et notarius publicus-kontor, hvor de nye eierne - og fem advokater de kunne rådføre seg med - satt og plukket eiendommer som om de byttet fotballkort.