Bokelskere.no

Det jeg skulle ønske at jeg hadde visst som tjueenåring, der jeg syklet fra resultattavlen og bort til enga ved elva i Cambridge, hvor jeg satte meg og kastet steiner i vannet og gråt, er at ingen noensinne spør deg hva du fikk på eksamen. Det slutter å bety noe i det øyeblikket du forlater universitetet. At de tingene i livet som ikke går etter planen, vanligvis er viktigere, mer grunnleggende i det lange løp enn de tingene som gjør det.

Hvis noen sier at du kan gjøre noe, hvis du kan se at de faktisk mener det, blir den muligheten plassert innenfor rekkevidde.

Nervebanene våre blir inngrodd, automatiske, hvis vi de bare følger vanen. De er strekt innstilt på å oppfange forandringer, nyheter. Nye synsinntrykk, lyder, språk, smaker og lukt stimulerer andre synapser i hjernen, andre meldingsruter, andre nettverk av forbindelser, og øker vår nevroplastisitet. Hjernen vår har utviklet seg til å kunne oppfatte endringer i omgivelsene våre. Det er slik vi blir oppmerksomme på rovdyr, på potensiell fare. Følsomhet for endringer vil derfor sikre overlevelse.

Det er en tenkemåte der ute som sier at vi kvinner skal komme oss etter spontanaborter som om ingenting har skjedd, fordøye det hurtig og komme seg videre. Det er akkurat som en vond mens, som svigermoren til en venninne av meg så kjekt sa.
Til dette sier jeg: Hvorfor ? Hvorfor skulle vi fortsette som om det ikke har skjedd noe ualminnelig? Det er ikke alminnelig å unnfange et liv og så miste det; det er veldig langt fra alminnelig.

De menneskene som lærer oss noe, får en spesielt levende plass i erindringen vår.