Bokelskere.no

Hvis fortellinga på utsiden kan tilpasses enhver tid og ethvert sted, er det på innsiden viktig at en vet hvem som er født av hvem, hvem som arver hvem, hvem som forbanner hvem og hvem det er som kan forbli en person i fortellinga, altså at det kan fortelles om ham selv etter at han er død. Når det gjelder det siste, er Hviskingenes bok uansett uvanlig, for i motsetning til andre historier er døden her bare en detalj, og viktigere enn døden, og dermed livet, er hukommelsen.

Bestefedrene mine, ( ...), forsto av århundret sitt bare hvor vanskelig det er å dø på samme jord som du er født på. De gamle armenerne fra barndommen min hadde ingen grav der de kunne stå ved hodeenden og sørge over foreldrene sine. De bar gravene med seg mens de flakket omkring, og slik jødene satte fra seg arken og lagde tempelet rundt, slik gjorde de også når de rastet, de tok gravene ned av skuldrene og bygde seg hus der.

Det eneste menneskene har felles, er fortellingene. Når du sier at to mennesker er av samme folk, betyr det at de har hørt på de samme fortellingene.