Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Barn har en helt annen status nå enn for en generasjon siden, i dag er det deres behov som er i fokus hele tiden, de er som små forbrukere med store krav. Og foreldrene står på pinne for å gjøre dem lykkelige i en alder av tre år, livredde for konsekvensene av det minste feiltrinn. Jeg tror ikke jeg en eneste gang reflekterte over om dere var lykkelige som barn, fortsatte mamma - men det ble jo folk av dere også.
Og alle kjærlighetsforhold er feilslåtte forsøk på å fylle det tomrommet, å bli forstått, men det går ikke opp i praksis - for man trenger jo på samme tid tomheten og følelsen av å ikke bli forstått for å opprettholde en nødvendig lengsel mot den andre. Man lengter hele tiden etter at noen skal fylle noe i en selv, å bli fullstendig forstått, å gå opp i en slags høyere enhet med et annet menneske, men samtidig vil det jo drepe ethvert forhold å faktisk få det ønsket oppfylt. Slutter man å lengte, så slutter man å elske...
... at ekteskapet ikke er naturlig, at det å leve sammen med et annet menneske, å forholde seg seksuelt og emosjonelt til ett og samme menneske i over tretti år, heller er naturstridig... I vår tid, når de fleste ikke er fanget i religiøse oppfatninger, og vi både er friskere og lever lenger, er den naturlige konsekvensen at flere skiller seg.
...at jeg ikke har noen selvstendig trygghet...Jeg er utelukkende forankret i de rundt meg. Men jeg har aldri ønsket å være alene, å være selvstendig, jeg har sett det som en verdi å forholde meg til andre, tilpasse meg, være en del av noe større, et fellesskap.... tilværelse som singel fristet aldri, fremsto som ugripelig og utflytende, noe jeg har vært glad for å slippe.... Det har ikke slått meg at jeg kan ha gått glipp av noe mer grunnleggende, som finnes - eller burde finnes - i meg selv.
Jeg mener virkelig at kvinner - og menn - som nå søker tilbake til de tidligere kjønnsrollemønstrene, son følger den helt hårreisende trenden med å prøve å etterligne beskrivelsen av en familie i en heimkunnskapsbok fra femtitallet, som stiller opp på bilder med muffins og forkle, spytter på hele frigjøringskampen. Det er bortskjemt, det - å kunne velge bort friheten noen andre har kjempet frem, fortsatte jeg.
Det er heldigvis slik at det man husker fra en ferie eller hendelse, er gjennomsnittet av det beste og det siste som skjedde, sa jeg til Olaf i bilen på vei hjem, hadde lest det et sted, husket ikke hvor før Olaf svarte at han var usikker på om Kahnemans teori om minner kunne overføres til en familieferie i Lillesand.
Jeg misforsto ikke, skjønte hva hun mente. Ingen familier klarer vel å se hverandre helt tydelig, annet enn gjennom det sløret relasjonen skaper, sa jeg.
Elsket denne boken. Noen situasjoner er så gjenkjennelig. Noen som vet om lignende bøker?
Nå går det heller ikke lenger an å snakke om det som et personlighetstrekk, eller som en del av en personlighet, ettersom det å være naturlig var for stemninger, følelser og andre mennesker er blitt til en slags kvasidiagnose og noe alle vil smykke seg med; jeg er så sensitiv
Det er tross alt mye styr med disse mennene, sa hun dager etter at hun kom hjem. Etter at man har nådd en viss alder, har man lagt til seg mange vaner, ikke sant, fortsatte hun litt defensivt mens hun ommøblerte bokhylla si etter ny årstid