Bokelskere.no

[Jeg] så det igjen for meg, det jeg har tenkt på så lenge: Vi to, Jo og jeg, sammen her i hytta, han fordypet i en av artiklene han skriver på, jeg opptatt av forskningsarbeidet. At vi et øyeblikk ser opp, og i blikkene som veksles, tilgir oss selv og valgene vi har tatt.

Da jeg så lysene fra båten forsvinne i mørket bak odden, var isolasjonen fra omverdenen en uomtvistelig realitet. Nærmeste tettsted er ti mil unna. Sommerstid, til fots, tar turen innover opptil tre-fire døgn, og vinterstid, i alle fall i mørketida, er det direkte uansvarlig å ta seg fram i det umerkede, ulendte terrenget. Vil jeg av en eller annen grunn tilbake, er sjøveien eneste mulighet. Distansen bekymrer meg imidlertid ikke. Gleden over å kunne ta fatt på arbeidet, ja, over endelig å være her, sytti grader, femtiåtte minutter og trettiseks sekunder nord, er rett og slett større enn det foruroligende ved avstanden mellom denne halvøya og menneskene i de skrint bebodde fjordene omkring.
Himmelen i sør demrer i gult og rødt. Sola er på vei tilbake, gradvis vil kveldene blir lengre og morgenene lysere, inntil døgnet smelter sammen i slutten av april. Tanken løfter meg. Jeg skal utfolde meg, formelig springe ut, i og sammen med naturen omkring.

Her ender verden. Herfra er det ingenting. Et endeløst hav, kant i kant mot klipper og fjell, to ytterligheter i en uopphørlig brytning i stille vær som i storm. Et lett snødrev fyller lufta, visker ut randen som skiller jorda fra himmelen.

Jeg kan selvsagt ha boret meg inn i et vanvidd utløst av ren ensomhet og de ensidige observasjonene. Jeg kan dessuten ha blitt forrykt av skyldfølelsen overfor Lina, lengselen etter henne og Jo, men også gal av frustrasjonen over Jos nøling og tvil. Bekymringen for sjøfuglbestandene kan også ha gjort sitt; jeg ser trusler utspinne seg over alt. Og kanskje kan det hele tilskrives mitt forhold til S, en konstant underliggende redsel for hans påfunn og manipulerende spill. Den minst tenkelige årsaken tør jeg knapt vurdere. Uhyggen på stedet her. Er den virkelig og konkret?

Nå kommer jeg. Nå skal du stilles til ansvar for det du har gjort.