Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Så blir hun smidd i hymens lenker og snubler ned midtgangen til Mendelssohn. Ute blir de møtt med kaskader av ris fuglene siden skal spise, svulme opp og dø av.
Hun har ingen forestilling om hva som skulle være et godt liv, men er overgitt til øyeblikket og sine egne vekslende understrømmer, som drivved.
Det er lettere å skrive enn å leve.
Man blir ikke snill av å lide, blir ikke klok av slag, men bå, og får lyst til å slå tilbake, og sjansen for at man gjør det, for eksempel på mennesker som overhodet ikke har med saken å gjøre, er stor.
Når skal de bruke all tiden de sparer inn ved å leve sunt, all oppsamlet skjønnhet, er det på gamlehjemmet de skal slå til?
De som burde skamme seg, skammer seg ikke.
Ville ikke alt blitt bedre på jorda om folk var ærlige og sa hva de tenkte, vel å merke når de tenker gode tanker?
Det er bare noen få som omkommer fordi de ikke kan holde ut livspressset, fordi erkjennelsen gir dem mer enn de kan bære. Hvorfor er det sånn? Fordi vo redder oss ved å redusere vårt bevissthetsinnhold. Hos dyrene er lidelsen begrenset til smerten i seg selv, hos mennesket slår den huller inn til verdensangsten, livsfortvilelsen, idet mennesket ser seg selv som en midlertidig ansamling av grunnstoffer et kort øyeblikk mellom evighet og evighet, blir det universets vergeløse fange og den kosmiske panikkfølelsen er et faktum. Menneskets tragedie er erkjennelsesmessig, ikke fysisk.
Det er befriende å forstå også det som er smertefullt. Landskapet lyses opp og man ser bedre hvor man befinner seg. Det er ikke vakkert, men lettere å orientere seg når man ser.
...men en ting skal jeg vite når jeg dør, at da jeg følte for å skrike, skrek jeg. Det skrikes som kjent en hel del i verden, men det er ikke alle forunt å skrike sitt egentlige skrik.