Bokelskere.no

Hver dag var en ny øvelse
i å begynne forfra
hvordan få deg til å spise
hvordan få deg til å sove
hvordan få deg til å slutte å gråte
uten å bli sint uten å eksplodere

hvordan ikke bare bli inne hele dagen
men gå ut i gatene
late som man ikke er redd
late som det ikke er to barn som går gatelangs
late som man veit hva man gjør
hvordan tørre å slippe hånden din

Jeg pleide jo å elske å ha huet ditt i fanget
tyngden var så konkret
lett å forholde seg til
ikke som de andre tinga
regningene og telefonene fra folk
som sa jeg burde vært andre steder
avtalene jeg glemte
selv om jeg skreiv dem ned
på gule lapper jeg klistra på veggen
inni bøker og med tusj
i håndflaten
de glapp liksom unna likevel
huet mitt var som såpe
fikk meg opp i masse rot og bråk
som jeg ikke orka å tenke på

men tyngden av huet ditt i fanget
utsletta litt av det bråket

Jeg venter på at det skal bli lyst
så jeg kan late som jeg våkner

HVER DAG GÅR jeg bortover de samme gatene
det finnes et skille her
et søkk i landskapet
det gjør noe med meg
en følelse av å være fastlåst
til det avgrensede området
jeg fortsetter rett fram til jeg ikke orker mer
siden snur jeg og går den samme veien
tilbake til huset

og da vi endelig kom hjem
og gikk ut av bilen
var det blitt mørkt
det var umulig for meg å slippe hånden din
ikke engang et lite øyeblikk
jeg holdt den for hardt
helt du begynte å grine
og da slapp jeg deg så brått
at du nesten mista balansen