Bokelskere.no

Den som i det minste var i live ennå, hadde grunn til å håpe. Sunnhet, familielykke, yrkesmessig yteevne, formue, sosial posisjon - alt dette var, sa jeg, ting som kunne erstattes, ting som man engang ville finne igjen eller kunne bygge opp igjen. «Ennå har vi da skjelettet i behold!» Hva vi hadde måttet tåle i den siste tiden - ennå kunne det få verdi for oss i fremtiden. Og jeg siterte Nietzsche: «Det som ikke tar livet av meg, gjør meg sterkere.»

For oss hadde lidelsen avslørt sin karakter av dåd - den positive karakter som fikk en Rilke til å komme med utropet: «Hvor meget er det ikke som må opplides!»

Dostojevski har engang sagt: «Det er bare én ting jeg er redd for; ikke å være min smerte verdig.»

Vi må selv lære, og vi må få fortvilte mennesker til å forstå, at det det egentlig gjelder, ikke er hva vi ennå har å vente av livet, men utelukkende hva livet venter av oss!

Nietzsche: «Den som vet hvorfor han skal leve, tåler nesten hvilket som helst hvordan.»

En sinnsbevegelse som er en lidelse, holder opp å være en lidelse så snart vi gjør oss en klar og tydelig forestilling om den.

Menneskets indre frihet, som det bevarer inntil siste åndedrag, lar det også helt til siste åndedrag finne anledning til å forme sitt liv meningsfylt. For det er ikke bare et virksomt liv som har mening, idet det gir et menneske muligheten til å realisere verdien i skapende aktivitet.

Heller ikke er det bare et nytende liv som har mening, altså et liv som gir et menneske anledning til å fylle sitt liv med skjønnhetsopplevelser, med opplevelse av kunst eller natur.

Mening er det også i det liv - f.eks i konsentrasjonsleiren - som knapt gir noen sjanse lenger til å realisere verdier i skapende innsats eller opplevelse, men bare åpner en eneste, siste mulighet for høyverdig holdning.

Denne siste mulighet ligger i den måten et menneske forholder seg på til denne påtvungne innskrenkingen av dets tilværelse. Både det skapende og det nytende liv er forlengst stengt. Har liv overhodet noen mening, da må også lidelse ha en mening. For lidelsen hører jo på en måte med til livet - like fullt som skjebnen og døden. Det er først nød og død som gjør den menneskelige tilværelse til en helhet!

Det er med oss voksne fanger som med barn som får straff; det er ikke den legemlige smerten av slagene som er det vesentlige. Det er den sjelelige smerten, opprørtheten over det urettferdige eller grunnløse, som egentlig gjør vondt i et slikt øyeblikk. Derfor kan et slag som slett ikke treffer, i gitt tilfelle gjøre særlig vondt.