Bokelskere.no

Jeg snakker om å knuse glasshus, men føler skam over å snakke om mitt eget liv. Jeg har følt skam mens jeg har skrevet denne boka. Er dette å blottlegge meg selv? «Offerrolle!», vil noen sikkert si. «PR-kåt», vil andre si. Det er ikke bare bare å ta denne debatten. Hvor mye er jeg villig til å gi av meg selv, for at andre skal tørre å snakke? Jeg er så sikker på denne saken, men jeg er ofte usikkker på hvor mye jeg klarer å ofre av mitt eget privatliv for å nå ut til de som trenger det.

Ubalansen mellom kjønnene forklares ofte i våre miljøer med at «vi har alltid gjort det på den måten», som om det at man gjør noe galt mange nok ganger, gjør at det blir rett.

Jeg tror brødre er blant de viktigste støttespillerne der. Hvis du har en bror som på en måte skjønner at dere er like mye verdt, så kan brødre være skikkelig viktig. De kan være de som på en måte sier til foreldrene: hvorfor skal hun ikke få lov til å være med på det, eller hvorfor får jeg og ikke hun? Og det tror jeg har mye mer effekt... Jeg har en lillebror, og han kan være litt sånn. Backe meg. Og jeg tror det å kunne ha den typen relasjon er kjempeviktig, at brødre har et veldig stort ansvar. De kan være med på å normalisere det med at jentene er en likestilt del av samfunnet overfor foreldregenerasjonen.

Hele familiens ære ligger liksom i jomfrudommen din.

Ok, så var jeg ikke helt Sana-boss, da. Jeg var ikke med på noen buss, jeg gikk ikke i russetoget, men jeg gikk i barnetoget og delte ut russekort, og jeg følte meg mer selvsikker i skolegangen ukene før 17. mai. Så kanskje en del av fasiten er å bare gi litt faen? Å gå i russebukse var min protest mot det sosiale presset, de negative normene og de systematiske begrensningene som var satt for meg som "innvandrerdritt", "muslimjævel", "hun vestlige", "vantro" og "feministjævel".

Det er ikke slik at vi sier til alle at de skal skrive kronikker, det er sjukt mange jenter jeg kjenner som sier selv at de ikke ønsker å skrive kronikker under eget navn. Eller i det hele tatt. Og det er helt greit. Men dem må vi også se. De må også ha et sted å gå for å fortelle sin historie. Alle må være like mye verdt i denne debatten. Det er det dette handler om. Det handler ikke om at alle som opplever ting må ut i media og skrive og blottlegge seg for å bli tatt på alvor. Ikke i det hele tatt.

N Vi snakker ikke om disse tingene for å kritisere eller henge ut vår egen kultur. Det vi gjør, er å ta et oppgjør med noe vi opplever som en ukultur i den kulturen. Vi snakker om det fordi vi mener at vi ikke må velge mellom å være enten-eller. Jeg tror vi kan være både-og. For meg er det viktig å kunne snakke høyt om dette og samtidig være stolt av min flerkulturelle bakgrunn og kulturen foreldrene mine kommer fra. Jeg skjønner ikke hvorfor noen mener at det er en motsetning.