Bokelskere.no

Hun er en parasitt. Men parasitten er det mest intelligente dyret.

Man gjennomskuet seg selv når man ble eldre, og jo mer man gjennomskuet seg selv, desto tausere og mer handlingslammet ble man.

Som om dette var en dyr privatskole i USA, og ikke en skole eid og drevet av Oslo kommune, tenkte Ingrid der hun satt overfor rektor, og så tenkte hun på at ordet rektor var i slekt med ordet rektum.

Rolf behandlet gitaren som sitt eget kjønnsorgan, komplett med det spesielle uttrykket menn fikk når de spilte gitar : som om det holdt på å gå for dem.

Noen ganger var hele poenget med å gå ut nettopp å opparbeide et ønske om å komme hjem igjen.

Kanskje var det derfor gamle mennesker virket så sløve; det de i virkeligheten ønsket, var ro og fred til å hengi seg til sin indre verden, som de etter mye styr og mange år hadde innsett at de likevel ikke kunne dele med noen.

Så merkelig, tenkte hun der hun sto i regnet og matet Fretex-beholderens inntak med poser, at den gleden som alle disse gjenstandene og klærne hadde gitt henne idet hun skaffet seg dem, var ingenting mot den gleden hun kjente når hun kvittet seg med dem

Nå kan jeg ligge med Leif. Nå kan jeg finne ut hvordan det er å ligge med Leif. Så husker hun den forvokste gutten, han som hadde sendt henne den meldingen den gangen, hun kunne lete ham opp og ligge med ham også, han hadde vært myndig i mange år og hadde sannsynligvis kone og barn og hadde kanskje til og med rukket å bli lei av dem og var sikkert klar for et eventyr med sin gamle lærer som han en gang hadde vært så kåt på

I tyve år skulle de stelles og pleies og passes, de skulle ha fire måltider om dagen og oppmerksomhet og stimulans og undervisning før man kunne forvente noe som helst av dem. Og selv da var det ingen selvfølge at de kunne så mye som å tørke seg selv i ræva, tenkte Ingrid.

[..], men omtrent ett år senere sluttet begge sønnene å snakke. Fra den ene dagen til den andre gikk de fra å kvitre som småfugler til å stirre stumt ned i hver sin tallerken, og når foreldrene forsøkte å få dem med i praten rundt middagsbordet, kom det bare et og annet grynt ut av dem. Ingrid og Jan prøvde å holde en samtale gående seg imellom, men i nærvær av de tause, tyggende ansiktene var det vanskelig, og i tillegg var det som om de hadde mistet evnen til å snakke med hverandre, etter alle årene med avbrytelser.