Bokelskere.no

Den spanske maleren var som skapt for å være i verden. Vi passet dårlig sammen.

Jeg la meg ved siden av ham og lukket øynene. Så ba jeg til Gud om at jeg måtte bli litt mindre vanskelig og at Han måtte styrke nakkemusklene mine slik at hodet ikke ble så tungt å bære. En dag Han fikk tid.

• Ansiktet ditt passer akkurat i hendene mine
• Ja
• Ikke se meg inn i øynene
• Hvorfor ikke? Nå gjør jeg det
• Nei
• Liker du dem ikke
• Jo, men jeg kan drukne

Jeg skriver på et brev. Sirlig fører jeg setningene opp etterhvert som de tyter ut. Noen setninger handler om hvordan noe begynte å grave inni meg. Om hvordan jeg begynte å uthules innenfra. Helt fra jeg som lite spedbarn blodig dumpet ned i min mors hvite seng, satt noe der og grov. Ingen gribb. Ingen lerke. Jeg har aldri sett den, men helt tydelig kjent kloen, følt vingen mot hjertet. Skrapende mot huden for å komme ut. Jeg har kjent den bakse med vingene. Vilt og skremt når noen kommer for nær.