Bokelskere.no

«En million armenere har dødd i dette landet, og ingen tør å si det høyt. Så jeg gjør det», har den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur, Orhan Pamuk, uttalt.
Uttalelsen førte til dødstrusler, anmeldelser og flere straffesaker mot den verdenskjente forfatteren. Folkemordet på armenerne, assyrerne og grekerne under og rett i etterkant av første verdenskrig er den største skampletten i Tyrkias moderne historie, men var samtidig av avgjørende betydning for dannelsen av den tyrkiske staten og utformingen av en ny nasjonal identitet. Senere ble paradoksalt nok kurderne i det østlige Anatolia diskriminert og forfulgt, selv om kurdiske bander hadde vært blant de ivrigste deltagerne i folkemordet på de kristne.

I Beirut og Libanon bor folk med ulik religiøs tilhørighet i hver sin bydel. Sjiamuslimer har egne områder, sunnimuslimer likeså, og det er det samme for kristne, drusere og andre minoriteter. Man eksisterer side ved side, men ikke sammen.

Ved siden av felles tro er frykten for palestinerne en av svært få saker som limer det ellers splittede kristne samfunnet i Libanon sammen. Alle de kristne gruppene krangler innbyrdes, men i 70-årene kjempet samtlige mot PLO, Palestinernes frigjøringsorganisasjon, ledet av Yasir Arafat.

I særlig konfliktfylte perioder fant også tvangskonverteringer sted. I 1896 konverterte for eksempel 15000 kristne i Erzerum til islam. Alternativet var å bli massakrert. 328 kirker ble omgjort til moskeer. I realiteten var det slik at religiøse minoriteter i det osmanske riket ble behandlet som annenrangs borgere.

Det osmanske riket var, med noen få periodevise unntak, et segregert samfunn hvor sosial og kulturell identitet og status ble avgjort ut fra religiøs tilhørighet. Sharialovene var det autoritative lovverket, og ikke-muslimer hadde liten eller ingen rettssikkerhet. For eksempel var det ikke dødsstraff for en muslim som drepte en kristen, mens en kristen som drepte en muslim, måtte bøte med livet. Kristne kvinner ble bortført, tvangskonvertert og solgt som sexslaver til harem. Barn fra kristne familier, særlig gutter, ble kidnappet og tvangskonvertert før de ble gitt videre til sønneløse muslimske familier.

De siste tiårene har tusenvis av assyrere funnet nye hjem, mange av dem i Sverige og i Skandinavia. Også i Fredrikstad i Norge holder en gruppe assyrere til. Det er planer om å etablere et eget kirkesamfunn i Norge.
«I Midtøsten vil de tvinge oss til å bli muslimer. Det er ingen assyrere som reiser frivillig, bortsett fra et lite mindretall.»

I dag er Kairo en av verdens mest forurensede byer, full av biler, blokker og bygårder, bygget tilsynelatende uten særlig tanke på reguleringsplaner eller offentlig planlegging.

På den ene siden av frontlinjen stod Den islamske stat, på den andre siden peshmerga, de kurdiske geriljakrigerne som i 90-årene hadde kjempet mot Saddam Hussein, men som nå ikke hadde vært i kamp på mange år.
Layth Zaki og familien stolte på at peshmerga-soldatene kunne holde dem trygge. Men 5.august begynte Den islamske stat igjen å rykke frem, nå inn mot Qaraqosh og andre byer i Nord-Irak. De kurdiske styrkene trakk seg tilbake, uten å gjøre motstand. IS' soldater var blitt herdet av borgerkrigen i Syria og hadde fått tilskudd av fremmedkrigere med mange års erfaring fra jihad i Tsjetsjenia, Bosnia og Afghanistan. De hadde rekrutter hvis høyeste ønske var jannah, paradis. Den enkleste måten å komme dit på var gjennom å dø i hellig krig, for Allahs sak. Og ryktet deres gikk foran dem. IS-krigerne var kjent for å være brutale og hensynsløse.

Mens kristne i økende grad ble trakassert og i noen tilfeller angrepet og drept, ble kirken noe mer enn der man møttes til gudstjeneste. Den ble en sosial institusjon, et samlingssted og en frisone der de kristne kunne være som de var, uten å bøye ryggen eller skamme seg. Langt flere begynte å sende barna sine til kirkens fritidsklubber og bibelundervisning. Og som et resultat av dette ble den kristne identiteten sterkere og viktigere, selv om kopterne er og var klare på at de også er egyptere og en del av den egyptiske nasjonen. Tross alt var det de som alltid hadde vært der, lenge før muslimene kom.

Den som frafaller troen på Allah og Muhammed som hans sendebud, skal henrettes. Dette gjør det umulig å tillate misjonsvirksomhet, for om noen skulle bli overbevist av en misjonær og forlate islam, vil det være skadelig for ham. Han vil bli dømt til døden både i dette livet og i det hinsidige. Frafall er en av de største syndene i islam, og slik er islamsk lov.