Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Hun var jo gift, men når ens ektemann uavlatelig drev og rundet Kapp Horn, kunne det da kalles ekteskap? Når en likte ham, kunne det da kalles ekteskap? Når en likte andre mennesker, kunne det da kalles ekteskap? Og endelig, når en fremdeles ønsket mer enn noe annet i verden, å skrive dikt, kunne det da kalles ekteskap? Hun hadde sine tvil.
Slik bl.a. blir starten på det nittende århundret beskreve: "Så tvang en omlegging i kostholdet seg gjennom. Muffins og tekaker ble oppfunnet. Kaffe erstattet portvin etter middag, og ettersom kaffe krevde en dagligstue der en kunne drikke den, og dagligstuen glasskap, og glasskap kunstige blomster, og kunstige blomster peishyller, og peishyller pianoforter, og pianoforter ballader, og ballader (her hopper vi over et par ledd) et utall av små hunder, løpere og pyntegjenstander av porselen, så ble hjemmet - som var blitt umåtelig viktig - fullstendig forandret."
For når lesesyken først har trengt inn i organismen, svekkes denne, slik at den blir et lett bytte for den andre pesten, den som har tilhold i blekkhuset og infiserer fjærpennen. Den arme stakkaren begynner å skrive. Dette kan være ille nok for en fattig mann, hvis eneste eiendeler er en stol og et bord under et glissent tak - han har tross alt ikke stort å miste - men en rik mann, som har hus og kveg, tjenestejenter, esler og lintøy, og likevel skriver bøker, må en ha den største medynk med.
[...] where the Mind is biggest, the Heart, the Senses, Magnanimity, Charity, Tolerance, Kindliness, and the rest of them scarcely have room to breathe.
Illusions are to the soul what atmosphere is to the earth. Roll up that tender air and the plant dies, the colour fades. The earth we walk on is a parched cinder. It is marl we tread and fiery cobbles scorch our feet. By the truth we are undone. Life is a dream. ‘Tis waking that kills us. He who robs us of our dreams robs us of our life —(and so on for six pages if you will, but the style is tedious and may well be dropped).
‘If this is love,’ said Orlando to herself, looking at the Archduke on the other side of the fender, and now from the woman's point of view, ‘there is something highly ridiculous about it’.
A silly song of Shakespeare's has done more for the poor and the wicked than all the preachers and philanthropists in the world.
The present participle is the Devil himself, she thought […].