Bokelskere.no

Og fra hans øyenlokk falt det til gresset to skjelvende, bristeferdige tårer og, som duggen, fanget de opp fullmånens skjelvende lys.

I åndens mest skjulte krok hos den som tror seg overbevist om at med døden ender hans personlige bevissthet, hans erindringer for alltid - i denne krok blir det kanskje uten at han vet det, en skygge tilbake, en tåket skygge, en skygges skygge av uvisshet, og mens han sier til seg selv: «Nåvel, la oss leve dette forgjengelige liv, for det finnes ikke noe annet,» mumler tausheten i denne kroken til ham: «Hvem vet?»