Bokelskere.no

De kan lage alt. Foreløpig er det bare solgt litt over to tusen printere i Norge , men tenk deg når alle har det , når terroristene kan 3D-printe en hydrogenbombe .

Han hadde gått inn i jaktmodus i går. Det hadde ikke vært meningen , men da han så henne- politikvinnen-på baren , var det som om skjebnen for et øyeblikk hadde tatt over styringen.

Det kan komme en dag da jeg virkelig trenger å juge; og da kan det være fint om du tror at jeg er ærlig.

«Leser du ikke avisene?» spurte den blonde kollegaen hennes med lys stemme.
«Nei, jeg foretrekker noe med nyheter i», sa Mehmet.

Harry lukket øynene igjen. Han luktet på hånden sin, håpet at det ikke var blod, piss eller spy.

"Er du fortsatt tørrlagt, Harry?"
"Som en norsk oljebrønn, sjef."
"Hm. Du er klar over at de norske oljebrønnene ikke er tørre, de er bare stengt inntil oljeprisen stiger igjen?"
"Det var det bildet jeg mente å kommunisere, ja."

Han hadde lest beskrivelsen av henne en siste gang. Han mislikte henne allerede. W i et navn som skulle skrives med V, som hans eget, bare det alene var grunn til straff.

«Du er penere enn på profilbildet, Elise», sa Geir.

«Du sa det, men takk igjen.»

Mehmet pusset et glass og lot som han ikke hørte etter.

«Så fortell meg, Elise, hva ønsker du deg her i livet?»

Hun smilte litt oppgitt. «En mann som ikke bare går etter utseendet.»

«Jeg kunne ikke vært mer enig, Elise, det er det indre som teller.»

«Det var en spøk. Jeg er finere på profilbildet, og det er vel strengt tatt du også, Geir.»

«Hø-hø», sa Geir og stirret litt overrumplet ned i vinglasset. «De fleste velger vel et heldig bilde. Så du ønsker deg en mann. Hva slags mann?»

«En som vil være hjemmeværende med tre barn.» Hun kikket på klokka.

«Hø-hø.» Svetten var sprunget frem ikke bare i pannen, men på hele Geirs store, glattbarberte hode. Og snart ville det danne seg svetteringer under armene på den svarte skjorta av typen slimfit, et underlig valg ettersom Geir verken var slim eller fit.

...det lå regn i lufta, yr, dusjen fra Guds nys, som en av datene hennes hadde kalt det i et forsøk på å være poetisk.

Reinertsen hadde i et intervju med lokalavisa sagt at selv om nabokrangelen kunne oppleves som komisk ettersom det dreide seg om noen få kvadratmeter på ellers enorme eiendommer, så handler det ikke om smålighet, men om selve eiendomsretten. Og han var sikker på at Nesøyas villaeiere var enige i at dette var et prinsipp som det var enhver borgers plikt å kjempe for. For det kunne ikke være tvil om at treet tilhørte Reinertsens eiendom, det var bare å se på våpenskjoldet til familien han hadde kjøpt godset fra. Det viste et stort eiketre som enhver kunne se var en replika av stridens kjerne.