Bokelskere.no

Det er ikke lett å gå fra barndom til ungdom, sier hun. - I barndommen er vi bare til stede der vi er, uten å tenke på at det kan være noen annen måte å være på. Så kommer ungdommen og alt man tror man bør være

Det tok nesten ti år før kreften tok knekken på faren min. Men han døde egentlig da han fikk diagnosen, det var som om han hadde gått hele livet og venta på en knagg og henge alt tungsinnet på, og da den knaggen endelig var på plass, fant han en slags ro

Vi var tolv[...]. Den alderen der barndommen begynner å føles som en genser som ikke helt passer lenger

Det skulle bare være mellomrom igjen i livet mitt. Jeg hadde planlagt det sånn. Innerst inne har jeg vel tenkt at jeg ikke har rett til å gjøre mer ut av meg.

Da kjøkkenet var strøkent, kunne jeg gå. Jeg visste akkurat hvor kort tid jeg kunne bruke på å spise og rydde uten at pappa blei forbanna, jeg rydda ofte mer enn nødvendig, for det var sånn han tok oss på, alt vi burde ha gjort som han ikke hadde bedt oss om.

Det var ikke tilfeldig at det blei denne leiligheten. På andre visninger kom damene med prospektet knuga mot brystet og begynte å peke: Her skal vi ha det, sånn gjør vi det her. Og jeg prøvde ikke engang, etter hvert begynte jeg å lure på hvordan jeg skulle finne et sted å bo uten ei sånn dame i livet mitt. En som tok avgjørelser, som allerede hadde bestemt hvor skapet skulle stå.

En gang var jo disse parene helt ukjente for hverandre. At de så kledde seg nakne og lagde flere mennesker, de tenker ikke over hvor enormt det egentlig er, de snakker om vanter og navnelapper når de egentlig konstant burde vært slått av den enorme oppgaven de har pålagt seg sjøl å løse.