Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
38. Den bablende stemmen
Jeg merker en konflikt mellom den bablende stemmen bak øynene («jeg»), og viljen i resten av kroppen. For bare litt siden jobbet stemmen bak øynene synkront med alt annet, nå merker jeg at den er forsinket: at beina først trekker meg i uante retninger som for litt siden, at ordene så kommer halsende etter i form av rasjonaliseringer og desperate spekulasjoner.
Hvert «bla» oppi hodet følges av et nytt «bla», og så enda et, og så videre, og denne bablende strømmen av ord vil ha meg til å tro at den vet noe, men nå vet jeg helt sikkert at den ikke gjør det. Jeg leter etter svar på innsiden og kommer frem til samme innsikt hver gang: at det ikke finnes svar her inne, at det ikke finnes ny kunnskap. Men det finnes en retning. Det finnes en vei beina vil, og hendene og blikket.
Det er ingen sannhet i retningen, men mye skjebne.
For å avvise noe må man jo først ha lagt merke til det, og det man har lagt merke til, er man ikke likegyldig til. Forstår man først dette, er det umulig å forbli likegyldig.
For visse problemer har ingen løsning. Man løser dem ikke, de går i oppløsning.
Denne gangen var stedet blått, og jeg var nødt til å tolke blåheten som himmel og som vann. Jeg var nødt. Og så fort jeg hadde tolket meg frem til vann, så kjentes det som vann, og jeg lå oppi vannet.
Nye problemer er i grunnen alt man kan håpe på i livet.
Ja, kanskje det er selve livskunsten: å kjenne på instinktene for mer og nok.
Hvorfor skriver jeg så mye om trær egentlig? Man skulle tro jeg var arborist eller norsk samtidspoet.
Nysgjerrighet er et paradoks: Man leter etter noe man ikke vet hva er
Alt som er mulig vil man.
Det er meg ikke ofte forunt å få dagdrømme. Det har jeg ikke fantasi til.