Bokelskere.no

For å kunne gå rettens vei måtte jeg hatt fire vitner som kunne bekrefte at det var et overgrep. Noe jeg naturlig nok ville manglet. Man finner sjelden fire vitner til en voldtekt

Æresdrap er et eldgammelt kulturelt fenomen, fundamentert i en egen form for rasjonalitet, som i økende grad finner sted i samfunn hvor det vokser frem mer moderne verdier. Det er kun når ytterpunktene møtes at ting går galt. Det er en viktig presisering ...

Men det er lite ære og stolthet å finne i øynene til Rahman. Og perspektivet hans har utfordret mine egne fordommer. For når vi snakker om æresdrap, blir som regel kvinnene fremstilt som ofre, mennene beskrevet som monstre, og islam trukket frem som årsaken. Jeg vet nå at det er en svært misvisende oppfatning av en praksis som er så kompleks, og handler om så mye annet. For æresdrap har ingen ting med sharia, Koranen eller islam å gjøre. Det handler om en kultur som setter ære over liv. Som vi kan utfordre og forandre.

Hvis en person angrer på noe som ikke kan gjøres ugjort - som for eksempel å ta livet av noen - er det naturlig at vedkommende rettferdiggjør eller bortforklarer handlingen for eksempel ved å se på seg selv som et offer for å redusere smerten.

På samme måte som vi dekker til kvinnen med slør, dekker vi over våre hemmeligheter. Så lenge vi skjuler våre synder for offentligheten, er det greit.

Noen ganger legger homofile ut kontaktannonser på nettet hvor de søker andre homofile av motsatt kjønn som de kan bygge en familie med. De bor sammen, får barn, og lever som en hvilken som helst familie, men så lever de også et dobbeltliv ved siden av. Da kan man både møte familiens forventninger, og leve de livene man vil.

«Hvordan gjenopprettet du familiens ære?»
«Jeg drepte datteren min», sier han og forteller meg det lille han husker fra dagen som forandret alt.
Mens han snakker, legger jeg merke til at noe ved ham er forandret. Blikket hans vender hele tiden ned, og han sitter tankefull og taus i lange perioder. Som om vi unngår å snakke om det han virkelig vil si, og han venter på et avgjørende spørsmål, som vil dømme ham.
Jeg blir sittende og lytte, men spør aldri Rahman om han angrer på det han har gjort. For anger krever erkjennelse, og åpner opp for tilgivelse. Ikke bare fra en selv, men også fra Allah. Og Rahman har aldri erkjent eller tilgitt seg selv for det han mener at han ble tvunget til å gjøre. Og Allah er et håp om tilgivelse jeg vet han ikke tror på.
«Jeg er et offer», gjentar han flere ganger, mens han forklarer hvordan han mishandlet sine egne barn den morgenen.
Det slutter aldri å forundre meg hvor lite ære og stolthet det var igjen i øynene hans da han sa det.

For at verden skal gå fremover og forandres, må noen være annerledes og skape forandring