Bokelskere.no

At Samuels fravær gjorde at jeg kunne være meg selv fullt ut. At jeg kunne slappe av i kroppen og pille meg i nesa og onanere og prompe og rape og overhodet ikke føle noen tomhet. For sånn hadde det jo alltid vært før. Men jeg savnet ham. Og det irriterte meg.

Skal vi kjøre i gang? spurte han. - Jeg tenkte jeg skulle begynne med hoppetau. Og det er ikke noe galt i å varme opp med hoppetau, men alt kommer an på hvordan man hopper med hoppetau. Har man kontroll på bevegelsene sine og veksler enkelthopp med dobbelthopp samtidig som man danser frem som en bokser, er det ok. Samuel hoppet hoppetau som om han var tilbake i skolegården. Han satte føttene fast i tauet, han begynte på nytt, folk så på ham, folk ristet på hodet. Men det syke var at jeg ikke skammet meg. Jeg likte at han var der. Og siden han var der sammen med meg, var det ingen som torde å si noe. Den som derimot snakket, var Samuel. Mens jeg gikk gjennom programmet mitt, kommenterte han merket på kettlebellsene, han spurte om jeg syntes at sangen på anlegget var glad eller trist, han lurte på om jeg trodde at Laide ville svare på meldingen hans i dag eller i morgen eller i neste uke.

Samuel kastet seg inn i rytmen med den dansestilen som gjorde det vanskelig å begripe at han jobbet i Migrationsverket til daglig. Han formet hendene til små pippipfugler og spilte forbløffet når nebbene bet han i nesa. Han sto helt stille og prøvde å bevege på ørene. Han vinket med hendene i lufta som om han dirigerte et fly som parkerte.

Jentene så rike ut, eller de må ha vært rike, for bare rike jenter kan gå på fest med så lite sminke og så ubarberte armhuler og så skitne bærenett uten å skamme seg.

(...) jeg hadde kjøpt artisjokker, sola skinte, tyske gutter snakket om ananastomater, utenfor en møbelbutikk stod det en kassebil og lastet av lamper og kommoder, på en uteservering glitret ølen i plastglass, det var en fin dag, folk hadde det bra, sykler vinglet, taxier tutet, katter mjauet, byen pulserte, men Samuel var død.

Jeg tror ikke det går an å redde noen som ikke vil bli reddet. Det er noe selvopptatt ved hele tanken om at det er opp til en selv å ta vare på alle man har rundt seg. Folk lever livene sine og når de ikke vil fortsette å gjøre det, er det ikke mye man kan gjøre.

"Jeg er ikke sta", pleide hun å si. "Men jeg gir meg aldri".