Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg var nå en av de flinke pikene sin går så sjukt på trynet, som grøfter så det synger og må bæres opp, dem du leser om i avisen, de som er så sterkt bidragende til at statistikken for stressrelatert sykdom har skutt i været de siste årene, de som skal levere og prestere på alle områder, før de klasker i bakken som en våt klut og må bruke år på å bygge seg opp igjen.
Jeg burde gått på stien og søkt skogens ro, i stedet kjørte jeg på som før, til noen skrek: KO-KO.
Og jeg tror det var naturen selv som hevet stemmen. Hun har jo ikke vett på å roe seg ned - vi må gjøre det for henne! Ctrl + alt + delete. Biologisk blåskjerm på Julsen. Try again later!
Tempoet hadde vært for høyt, den sosiale akselerasjonen for stor. Antallet kilometer per time, informasjon per internettsøk, sosiale eventer per uke, alt hadde vært for mye.
For kanskje dreier det hele seg om å jage en forelskelse, å finne tilbake til de euforiske følelsene man hadde den gangen alt var himmelsk og nytt. Alternativt kan det være å jage sitt første skudd, rusen som fjerner all dritt, som tar deg til nye høyder, frigjør deg fra alskens grums og faenskap, fra samfunnets krav og krevende kvinnfolk, fra gjeld og angst, som fjerner tankene som rir deg - og frir deg fra deg selv, alt det vanlige er ikke nok, du vil ha det ekstraordinære, og hele tida vil du gå litt lenger, klatre litt høyere, balansere litt smalere, for det er bare når du risikerer noe du virkelig kjenner at du lever. Og den grensen flyttes hele tida. Fordi du blir grådig eller blasert, eller begge deler. Det skal stadig mer til for å tilfredsstille dine behov. Høyere dose. Doblet innsats. Samme gevinst.
Det ligger i forelskelsens natur å være flyktig, den kommer med et mål om å forsvinne, og trygghetens pris (om man kan tillate seg å si det) er fraværet av spenning....