Bokelskere.no

Det er disse systemene. De er bare pyntet opp litt. Et system for å kjøpe billett, og så vente. Kjøpe billett og så gjerne stå i kø enda en gang for å få vist frem billetten, og kanskje enda en gang for å få varen. Jeg husker de køene. Én kø for å oppgi hvilken sko man ville kjøpe. Én kø for å betale for skoene. Og én kø for å få dem. Og overalt disse kvinnene bak skranker og resepsjoner, kledd i noe som skulle ligne på uniformer, men som så mer ut som lagerfrakker. De var så uforskammede som de kunne mot kundene. Som om de ville inngi kundene en følelse av at de skulle være takknemlig for at man fikk lov til å handle der. Gjør slik at de føler seg små og forvirrede. La dem stå og vente. Ignorer dem.

Valget er: ensomheten i dette landet, med alt man kjenner, med det språket man behersker, med de vennene man har, de slektningene, kollegene, naboene, bekjente. Eller den fullstendige ensomheten i et annet land, et ukjent land med et ukjent språk og ukjente vaner og måter å omgås på.

Hvem er hun? Hvem er hun. Hvilke drømmer har hun? Har hun drømmer? Hva lengter hun etter? Hvordan vil hun leve livet sitt? Hvordan vil hun at livet skal være? Stiller hun seg overhodet det spørsmålet? Kanskje det er den største forskjellen mellom mitt liv og hennes. At hun ikke en gang stiller det spørsmålet. Det spørsmålet kan ikke stilles. Hun lever det livet hun lever. Hun har ikke valgt det, det har bare blitt slik. Slik har det blitt. I dag skal hun koke aprikossyltetøy. Hun har vondt i en skulder.

Mekanikeren. Med sin tannløse latter. Han hadde mistet flere tenner selv om han ikke var særlig gammel. Og han hadde vondt i et ben. Han bannet mye, både over benet og over tennene. Han kunne ikke spise mat som var hard å tygge. Da bannet han. Han ville så gjerne ta en jafs, og så gikk det ikke, det må ha vært veldig frustrerende. Det var vel da det hjalp med en dram. En dram mot smerten og en dram mot minnene. Han hadde mange minner å drikke opp, Mekanikeren, det visste jeg allerede som barn. At han hadde vært krigsfange i Sovjet. I en arbeidsleir, formodentlig. I flere år var han der. Da han ble sluppet fri, gikk han hele veien hjem. Hvor gikk han fra? Det er ikke sikkert dette er sant. Ingenting med Mekanikeren er sikkert. Mekanikeren lyver like friskt som han drikker. Kanskje det finnes andre hemmeligheter, andre smerter, ting som er mye verre enn sovjetiske fangeleirer.

Jeg har møtt dem flere ganger. Jeg vet noe om hva menn med uniform kan gjøre med mennesker som ikke har uniform. Som bare har sine papirer. Sine søknader. Sin redsel.