Bokelskere.no

Ina forsto at mor snakket ut fra en ensomhet uten bunn. Og at Ina måtte velge å ikke falle ned i denne bunnløse brønnen sammen med henne. Hun ville aldri få mor opp derfra. Det var blitt en måte for henne å leve på, nede i et mørke.

Solflekker løp over det hvite taket, fant veier gjennom greinene på det store eiketreet utenfor, danset på dynen hennes.

De så hvordan steinene lagde ringer i vannet, ringene bredte seg utover bukta, som virkninger av ord, gode som vonde. Slik ordene kunne ta fatt i mennesker som hørte dem, og gjøre noe med hvordan de hadde det sammen.

De kom ut på gaten. Vinduene i husene som omsluttet dem, var svarte og tomme. Ingen så de to barna som var kledd til søvn, så fremmede i vinternatten.