Bokelskere.no

Planeten vår i atmosfæren, i universet, der vi alle bare er tilfeldigheter, små atomer i konstant bevegelse og noen av disse atomene tror på en Gud som antageligvis ikke finnes, og de finner en veldig trøst i løftet om et etterliv, mens andre ofrer seg for det de tror på, og andre igjen lever hver dag uten å tro på noe, ikke engang seg selv

"Men hvis..." Jeg pauser, føler meg dum som skal spørre om det jeg skal spørre om.
"...men hvis jeg hadde dødd i morra, så hadde du blitt lei deg?"
"Selvfølgelig hadde jeg blitt lei meg, Eva. Jeg hadde dævva."
"Det hadde du ikke."
"Det kan godt hende. Kanarifugler gjør det! Dør av hjertesorg," sier hun.
"Du er ikke en kanarifugl."
"Litt, så"
"Men er vi venner?" spør jeg.
"Vi er alltid venner."

"Hva er det som er galt?" Hun trekker dyna bedre rundt seg og passer på at jeg også får nok dyne over den klamme kroppen min.
"Ingenting," sier jeg. "Ikke tenk på det."
"Ingenting som i ingenting funker, i hele livet? Ingenting som i alt føles tomt og meningsløst? Ingenting som i du veit ikke hva som er galt? Hva da ingenting, ingenting kan være så mye"

Det er dette som er det verste med nettene: vissheten om dagens blasfemi.

Hver eneste dag slutter mennesker å puste, de sovner og våkner aldri igjen, noen er midt i en samtale og slutter å snakke, noen tar mobilen som ringer i bilen uten handsfree og ser ikke lastebilen midt imot, noen går tur første nyttårsdag og får en skarp og tung istapp i hodet, eller faller i vannet fra brygga midt på vinteren og kommer seg ikke opp igjen. Noen får beskjed om at hjertet deres, leveren, nyrene, lungene ikke lenger klarer å holde kroppen i gang. Du er her, og så er du ikke her lenger.

Og blir jeg kvalm, blir jeg som regel redd også. Det heter seg at hjerteinfarkt hos kvinner noen ganger kan kjennes ut som kjevesmerter eller kvalme. For en grusom skjebne, å tro at man bare må kaste opp, og så dør man i stedet.

Lille Oslo i den altfor store verdenen, lille jorda i det altfor store universet, der vi alle er ubetydelige, og samtidig alt som er, alt vi noensinne har kjent bor inne i oss, alt som noensinne skal finnes bor inne i oss, i cellene våre og i kroppene våre, hver eneste meningsløse dag er den eneste meningsfulle vi har

Vi var barn og tenåringer sammen en gang. Vi gjorde alt sammen, helt til vi ikke gjorde noe sammen lenger. Det føltes som det skjedde over natta, men det skjedde sakte, så sakte, som tida går, måneder skifter navn og dagene kommer og går og man ser hverandre hver dag, så noen ganger i uka, så et par ganger i året, så ikke i det hele tatt

Det var ingen som sa til meg, da jeg vokste opp, at det å være voksen kom til å føles slik. At alt vi venta på bare var mer av det samme, i en litt større kropp. At man følte seg så alene og så redd, men at det ikke lenger handla om monstre under senga eller i mørket, at det kunne handle om noe så lite, og allikevel så stort, som livet.