Bokelskere.no

Og det er stor skildnad på å vara oppgitt og å gi opp!

Fortid er fortid, og har ingenting med deg å gjera no. For det er no som gjeld, Maren.

Nokon ganger lyt vi menneskjer gå på veger vi ikkje har valgt sjølv. Vi vil ikkje, men vi må.

Livet hennes hadde tatt så mange sideveier, som bare hadde ført til problemer og ulykke. Mye hadde vært hennes egen feil. Gjort de samme feilene gang på gang. Men når alt kom til alt, hadde nok hun også hatt det slik som Trond. Dypt inni seg hadde hun alltid visst at det var ham. Det var hans like hun hadde lett etter, både i Thorleif og i Martin.

For Trond var ingenting et problem, bare en utfordring. Hun skulle ønske at hun hadde mer av hans innstilling, men slik var det ikke.

Det var en grense for alt,tenkte hun. Og for alle.

Du veit at livet ikkje vil bli problemfritt, sa Trond. Livet er lykke og sorg, lys og mørke.

Slike små øyeblikk av lykke var som diamanter, tenkte Maren. De glitret inne henne lenge og fikk sjelen hennes til å synge.

Det er juleafta! Strålte Oda. Hun var varm og rød av spenning, forventning og glede, slik bare barn kan være. Maren Misunte henne evnen til å kunne glede seg så betingelsesløst. Slikt forsvant dessverre med alderen – det var hennes erfaring, selv om også hun så frem til en hyggelig kveld med glade mennesker, god mat og godt drikke.

Men du bedro ho da alder, Trond. Bedro ho? Nei, e låg alder med nokon anna. Men nokon gonger er ikkje det den største utroskapen,Maren, ikkje slik e ser det. Nokon ganger er fysisk utroskap berre eit brått blaff av begjær, og betyr fint lite. E forsvarer det sjølvsagt ikke. E meiner det er gale. Men å la ei anna eige kjærligheta di, det er verkeleg utroskap.