Sitater fra Verden som var min Syttitallet av Ketil Bjørnstad

Klikk på en bok for å legge inn et sitat.

Viser 1 til 10 av 15 sitater

For da de etterpå sto sammen i kontrollrommet og hørte på opptaket, var det hevet over tvil: Dette kunne brukes. First take. "Men jeg spiller jo feil," hadde han sagt. "Alle spiller feil," sa Jon og tente seg en sigarett. "Og husk det, Ketil, for resten av ditt liv. Det du gjør til enhver tid, vil aldri bli perfekt. Det blir det ikke for noen av oss. Men prøv å tenke: Dette er det beste jeg klarer, akkurat nå. Forson deg med det."

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hadde James Bond filmene hatt kontakt med virkeligheten ville ikke skurken vært fra Sovjet, men fra USA. Men den tanken streifer ikke filmskaperne, i film etter film er det kommunistjævlene og de psykisk syke enkeltmenneskene som knekker verden.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

det er der, midt blant de lyttende ungdommene med de pene ansiktene,
at han ser henne for første gang. Rødhette. Det kjølige, litt skeptiske
blikket hennes - treffer ham midt i en setning, og han
føler seg som ulven.
Hun får ham til å rote det til for seg, akkurat når han føler seg
som mest høystemt, ja nesten som en Per Aabel i gang med et H.C.
Andersen-eventyr, i trygg forvissning om at publikum i salen vil
gråte og rope bravo. Det har skremt ham, hvordan han kan skru på
høytidsknappen, enda hans egen maskin ikke på noen måte har samme
størrelse som den riksforsterkerne Ole Paus og Erik Bye er i
besittelse av.
De kan bare begynne å snakke, de, så lytter folk.

Selv merker han at folk trenger tid til å finne ut om de gidder å
lytte til ham, eller ikke.
Skepsisen fra et fulltonende publikum er nesten like stille som
full hengiven oppmerksomhet. Likevel er det to forskjellige ting.
Et skeptisk publikum lager en lydvegg som står rett opp i rommet,
som en kniv, eller et jernteppe, mellom scenen og salen.
Publikum har stillheten bevart i sitt eget område. Den når ikke
frem til scenen. Likevel er den hørbar for artisten.
Det er en absolutt skeptisk, i enkelte tilfeller åpenbart fiendtlig
stillhet.
Den hengivne stillheten, derimot, beveger seg i rommet, selv om det
er helt uhørlig. Den kommer frem til scenen, omfavner artisten, og
nærmest trekker henne, eller ham, ut fra scenerommet og nærmere det
publikum som utøver den.

I dette tilfellet, i gymsalen på Torshus Folkehøyskole, hadde han den
hengivne stillheten fra alle de andre, men den skeptiske stillheten
fra Rødhette,
og det var ingenting annet som opptok ham, enn at hun satt der med
sitt lange, blonde hår, sin bleke hud, sin knallvakre, nærmest svensk-
tyske trutmunn, og var fiendtlig.

Selvsagt, tenkte han. Hun var en intellektuell trønder. Det fantes
ingenting verre enn intellektuelle trøndere. Per Egil Hegge var en
intellektuell trønder. Håkon Bleken også. Trønderdialekten hadde det
belærende element i seg. Tilsynelatende ufarlige ord som ventelig,
formodentlig, og det mer lokale og liksom-folkelige schjø, hadde
spåkonens, eller orakelet i Delfis ufravikelighet i seg.
De understreket det forutbestemte, det som bare en ekte trønder visste
hva var. Hvis en trønder sa: "Herren er vel fra Oschlo da, ventelig?"
var det ikke et spørsmål, men en konstatering. Han var fra Oslo.
For en trønder fantes det ikke spørsmål, bare konstateringer.

Og der satt Rødhette og tenkte at "den mannen er vel en snobb, han,
ventelig?" Og det var han kanskje. En liten, pløsete Frogner-snobb som
ventelig veide to kilo mer enn han var komfortabel med.

Han holdt sitt foredrag, spilte sine sedvanlige stykker på piano, og
var etter hvert så inderlig lei av seg selv at da han gikk av scenen,
gikk han bare rett bort til henne og sa, til sin egen forbauselse:
"Vi to må kanskje snakke sammen."

Godt sagt! (3) Varsle Svar

«Om man ikke har penger, så må man i det minste spise godt,» var Jægers slagord da han en gang på 1890-tallet satt lutfattig nede i Belgia og spiste selvdøde høner.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Han visste ikke hvor feil han skulle ta. Det var hans styrke disse årene, at han ikke visste om alle feilene som stilte seg opp der ute i fremtiden og begynte å vente på ham.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er så stor stemningsforskjell på musikkverdenen og den litterære verden. I musikkverdenen møter man mennesker som gjør noe, som skal ha konsert neste dag. I den litterære verden møter man mennesker som har gjort noe, som bare reiser rundt og representerer seg selv, snakker om seg selv. En musiker snakker aldri om seg selv. Det er den store forskjellen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det banker på døren. Noen mennesker banker hardt, bestemt, sikre på at de har rett til å bli sluppet inn øyeblikkelig. Andre banker prøvende, langsommere, som om rytmen i seg selv inneholder en tvil: Våger dere? Tør dere? Vil dere ?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Det oppdages enda en japansk soldat som har gjemt seg i jungelen, denne gang på den indonesiske halvøya Morotai. Ingen har fortalt ham at krigen sluttet 30 år tidligere. Han forholdt seg til den japanske keiserens befaling fra 1945 om å kjempe mot fienden til siste mann. Da soldaten, Tereno Nakamura, får vite at hans kone i mellomtiden har giftet seg på nytt, blir han opprørt. Den nye ektemannen tilbyr seg å tre tilbake, men Nakamura avslår. Til verdenspressen sier han at han ikke vil ha noe med en utro kvinne å gjøre.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Skepsisen fra et fulltonende publikum er nesten like stille som full, og hengiven, oppmerksomhet. Likevel er det to forskjellige ting. Et skeptisk publikum lager en lydvegg som står rett opp i rommet, som en kniv, eller et jernteppe, mellom scenen og salen. Publikum har stillheten bevart i sitt eget område. Den når ikke frem til scenen. Likevel er den hørbar for artisten. Det er en absolutt skeptisk og i enkelte tilfeller, åpenbart fiendtlig stillhet. Den hengivne stillheten, derimot, beveger seg i rommet, selv om den er helt uhørlig. Den kommer frem til scenen, omfavner artisten, og nærmest trekker henne, eller ham ut fra scenerommet og nærmere det publikum som utøver den.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Igjen var alt mulig. Og selv om om ingenting hang på greip, tenkte han at det kom til å ordne seg, at pengene fantes der ute i verden et sted, at økonomi var som å plukke blåbær, man måtte bare finne de rette stedene. Gikk man litt utenfor allfarvei, ble det plutselig blått i blått.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Sist sett

Anne Berit GrønbechKjersti SHilde H HelsethTore HalsaPiippokattaSynnøve H HoelIngeborg GToveMathiasDolly DuckBeathe SolbergSigrid NygaardEgil KristiansenKirsten LundHarald KBerit RCamillaThomas Røst StenerudIngunnJsveinLailaLars MæhlumVariosaPer LundAnn-ElinCarine OlsrødSiljeEivind  VaksvikAnne-Stine Ruud HusevågLilleviStig TAmanda AMonaBLKaren PatriciaVannflaskeConnieFredrikMathildeBjørg L.Reidun Svensli