Bokelskere.no

...her en dag ringte jeg til hjertet mitt og spurte: 'Hvordan har du det?' 'Ikke så verst,' svarte hjertet, 'men jeg tror du og jeg trenger en liten ferie.'"
Er ikke det en god idé? Å ringe av og til de ulike kroppsdelene og spørre hvordan de har det, om det er noe de trenger, om de har et råd å gi til hele meg?

Vanligvis pleier jeg å være litt hemmelig når jeg er kannibal på gaten.

Selv på Radiumhospitalet hvor død er like vanlig som kneippbrød, er døden et ikke-ord. Det brukes bare ikke. Døden er overalt - i strålebunkeren, på operasjonsbordet, i cellegiftens dråpeteller, i vargtimen, i forskernes tabeller, i legenes tanker, i sykepleierens stemmebånd, i pasientens hjertekammer, i pårørendes hjertekiste, døden er nesten stofflig til stede - men borte!

Nam-nam, sykmeldt

Det er deilig å være sykmeldt i Norge, å leve livet i piano. Nå roper de høyt i NHO, Høyre og Fremskrittspartiet om latsabbene og snylterne som truer Velferdsstatens bærekraft. Tenker de på penger eller andre verdier?

Jeg tror snillheten, rausheten og klokskapen i samfunnet vil ha godt av mer, ikke mindre sykmelding. Jeg merker det på meg selv. Det er sunt å være ute av racet.

Nå går jeg tur i Botanisk hage hver dag og plystrer med fuglene. Et par ganger i uken er jeg på kafè og ler og tenker med venner. Når Rebecca snart blir ni år, kan jeg gå i fire butikker for å lete etter den rette gaven.

Jeg har tid til å lese dikt, kjenne etter hvordan kroppen og sjelen har det, planlegge forandring. Kanskje alle burde søke asyl i Utenforskapet litt oftere – for å bevare sinnets munterhet, holde seg friske og gjøre samfunnet roligere?

Døden provoserer, fordi den avslører rikdommens tomhet.

(Døden banker på Fugelli sitt kranium:):
"Hvor blir det av meg?" spør den snurt. "Skulle ikke denne boken handle om meg?" spør den ikvisitorisk. "Hittil har du bare pusset din syke navle og slikket dine sår i møte med helsetjenesten. Så snart dikt ved døden kom på forsiden, gjemte du Diamantfjellet bort. Og jeg som trodde du var en modig mann som skulle by meg opp til både Springar og Capoeira. Nå må du få farten opp - for plutselig kommer siste dans..."
"Døden. min venn, du har rett", svarer jeg. "Jeg takker deg for din tålmodighet og innser at tiden er inne. Det har ikke vært min mening å bidra til Det store underslaget, men sykerollen og cellegift og kvalmen og feberen og legene som ikke er her - har stjålet all min våkenhet. Her og nå-opplevelsene har vært så sterke at hver dag og hver natt har hatt nok med sin levde erfaring. En annen forklaring er et du er så mangfoldig og gåtefull. Jeg vet ikke riktig hvem jeg skal by opp og ikke om jeg klarer å ta deg om livet og ikke hvem som skal føre?"
"Hva er du for medisinmann?" spør Døden. "Slik er det jo med sykdom også. Den er utydelig i begynnelsen. Diagnosen kommer til slutt. Men en gang må du starte. Det er nå."

Vi har mange hundre tusen, kanskje million mennesker i pasientforeninger i Norge. De burde ikke bare arbeide for seg selv, men aktivt spille "de sykes politikk" inn i samfunnet. Tankeeksperiment: Hvilken politikk ville De sykes parti føre? Hvilke forandringer ville vi se i Norge om vi hadde et Storting av døende?
Jeg tror vi ville hørt en trontale preget av av snillhet og klokskap. --- Jeg tror vi ville fått mer rettferdighet og barmhjertighet inn i politikken.

Den forandring du vil se i verden, må du være selv. (Fugelli siterer M. Gandhi)

Den største risiko i livet er å la være å ta risiko. (Fugelli siterer Peter F. Hjort)

Gud, jeg vet at du er der, men jeg tror ikke på deg.