Bokelskere.no

Vi kommer fra det fjerne og fryktinngytende vakre, for et nyfødt barn som åpner øynene for første gang, er som en stjerne, er som en sol, men vi lever livet vårt i det lille og dumme, i de svidde pølsenes og de vaklende campingbordenes verden.

Visst finnes ondskap, men den er ubetydelig i forhold til ikke-ondskapen. Visst finnes mørke, men bare som nålestikkstore punkter i lyset. Visst gjør det vondt å leve, men det vonde er bare en slags usynlige kanaler vi følger i det ellers nøytrale eller gode, og som vi før eller siden kommer ut av.

Han var et tilknytningsløst menneske. Han skrev om det en gang, i et dagboknotat, at han alltid hadde vært et ensomt menneske. Det var ikke mangel på mennesker og kjærlighet rundt ham, mangelen var i ham, han kunne ikke ta imot, kunne ikke knytte seg til.

Du forstår, denne verdens skjønnhet betyr ingenting dersom du står alene i den.

…det vi tenker på som vårt liv, hvor de avgjørende hendelsene står tett i tett, står i forhold til virkeligheten som et kart i forhold til terrenget, eller stjernene i forhold til stjernehimmelen: betraktet herfra virker avstanden mellom dem ubetydelig, herfra skulle man tro at stjernene i universet stod tett som en sildestim, men kunne man reise ut til dem, ville man forstå at sannheten om universet var rommet imellom.

Hun var ni år gammel og tenkte mer på andre enn seg selv

Hun ville høre at det var synd på henne. Hun ville ha omsorg, medlidenhet, hjelp, hun ville høre at det var noe som kom utenfra og rammet henne. Så lenge hun bare ble møtt med det, ville det få næring, fortsette og fortsette, tenkte jeg. Det var enklere om det ikke hadde noe med henne å gjøre, for da var bare synd på henne, for da kunne hun ta imot omsorgen, som var som en foreldreomsorg. Hadde det noe med henne å gjøre, kunne hun møte det. Bare da kunne hun ta seg ut av det.
Slik tenkte jeg.

Selvbedraget er ikke en løgn, det er en overlevelsesmekanisme. Du kommer også til å bedra deg selv, det handler bare om i hvilken grad, og det eneste råd jeg kan gi deg, er at du må forsøke å huske på at andre kan se og oppleve det samme som du på en helt annen måte, og at de gjør det med like stor rett.

Jeg tenkte at det var noe galt. Jeg tenkte at du kanskje hadde en hjerneskade, eller at du kanskje var autistisk. Jeg sa ingenting om dette til noen, for jeg tror at noe blir sant hvis det blir sagt. Hvis det ikke blir sagt, er det som om det ikke finnes helt. Og finnes det ikke helt, har det ikke satt seg, og har det ikke satt seg, kan det forsvinne igjen.

Det var Valborgsmesseaften, kvelden hvor våren blir sunget inn i Sverige. Det var en skikk jeg ikke hadde kjent til før jeg flyttet hit til landet tolv år tidligere, og som forundret meg like mye hvert år. At nettopp svenskene, som ser på seg selv som de mest moderne menneskene i verden, og som ikke vil ha noe med fortiden å gjøre, og heller ikke det arkaiske, for hvem alt som står fast og er ubevegelig, er reaksjonært, til og med kroppen, som for dem ikke er en biologisk håndfasthet som tilhører naturen, men en kulturell konstruksjon, et slags artefakt som de utarbeider retningslinjer for på universitetene - at nettopp svenskene samlet seg en gang i året rundt enorme bål, det mest arkaiske av alt, og sang gamle sanger til vårens pris, hvor nettopp poenget var at også det nye alltid også er gammelt, var vanskelig å begripe.

Det gjør vondt å leve iblant, men det er alltid noe å leve for.
Kan du huske på det, tror du?