Bokelskere.no

Hun var eneste datter og minstebarnet i familien. Dermed var Hâdjer ubetydelig i dobbel forstand. Derfor lå det alltid et preg av tvil og avventing over det lille ansiktet hennes. Noe rådløst og ubestandig. I dette lille ansiktet hadde det ennå ikke utviklet seg noe som var selvstendig. Det var som en liten dam. Noen ganger strålte den, fordi solen skinte på den. Noen ganger mørknet den til, fordi stormen strødde sand utover den. Noen ganger frøs den til, fordi kulden herjet. Noen ganger var den overskyet, fordi skyene hadde lagt hodene på skuldrene til hverandre. Var hun dyster og skyet i kveld, skyldtes det at huset var dystert og skyet. Hâdjer gjenspeilet alltid omgivelsene.