Bokelskere.no

.. and that must be the way of life, to get something figured out when it was too late

At unge mennesker ikke vet, tenkte hun da hun lå ved siden av denne mannen, som hadde en hånd på skulderen og armen hennes; å, alt unge mennesker ikke vet. De vet ikke at klumpete, gamle og rynkete kropper er like sultne som deres unge, faste kropper, at kjærlighet ikke skal forkastes skjødesløst, som om den var en kake på et fat med andre kaker som vil bli sendt rundt igjen. Nei, hvis kjærlighet er tilgjengelig, så velger man den, eller så velger man den ikke. Og om hennes fat hadde vært fylt med Henrys godhet og hun hadde følt den som en byrde og knipset den bort smule for smule, så var det fordi hun ikke hadde visst det hun burde vite - at dag etter dag ble ubevisst skulset bort.

Olive Kitteridge skulle til New York...på avstand var byens silhuett, bygning mot bygning, grå mot en grå himmel. Som en science fiction-by, hadde den virket, bygd på en måne.

Han slapp fra seg et lite bjeff av en latter. "Herregud, du har virkelig en bondes lidenskap og fordommer."
"Nettopp," sa Olive. Hun begynte å gå i sitt eget tempo nå. Hun sa over skulderen sin: "Jeg har i det minste ikke fordommer mot homofile."
"Nei," ropte han. "Bare mot hvite menn med penger."
Ja, for pokker, tenkte hun.

Men folk får jo vite både det ene og det andre. Når man er helsesøster eller bibliotekar med rosa hår, får man vite hvem som er gift med alkoholikere, hvem som har barn med ADHD (det var det det var), hvem som knuser tallerkener og hvem som sover på sofaen. Hun hadde ikke lyst til å tenke på at det var folk i kirken akkurat nå som visste ting om barna hennes som hun ikke visste selv.

Hun hadde vært gjennom en del, men sånn var det bare. Hun ranket ryggen. Andre folk hadde også vært gjennom en del.

Man kunne ikke få seg til å slutte å føle på en bestemt måte, uansett hva det andre mennesket gjorde. Man måtte bare vente. Til slutt gikk følelsen bort fordi andre mennesker kom til. Noen ganger gikk den forresten ikke bort, men ble presset sammen til noe bitte lite og hang der som et stykke glitter i bakhodet.