Bokelskere.no

Men så lenge man hører at teven står på, er det liv. Så lenge du ser på teve kan du ikke dø. Tilsynelatende.

Hold ut. Omtrent så enkelt som det. Eller så vanskelig.

Men Katrina slipper alltid unna, hun er et år eldre enn oss og det sies at hun går dette året om igjen fordi hun er så dum at hun engang ikke vet hvor hun bor, det er i hvert fall det som er den allment aksepterte grunnen til at hun kommer og drar i taxi fra skolen hver dag, selv om ingen har spurt

Det tristeste jeg kan huske er alle de som var alene da det virkelig gjaldt

Og vi vokste ikke opp sammen, vi vokste opp ved siden av hverandre

Sikkerhetsbrosjyrene om bord i flyet, menneskene alltid tegnet uten trekk, atypiske, de gir inntrykk av å være så rolige, på illustrasjone rusler de ut av flyene, i en panikk, alltid alene, aldri sammen, aldri noen som holder hverandre i hendene, de vet bare at det gjelder å holde deg flytende trekke i stroppene, så ordner det seg. De vet at noen skal komme. Det er det tristeste jeg vet. Det hadde jeg svart. Om noen hadde spurt

Jeg er veiet og funnet for lett. Jeg og Sarah. Vi trenger lodd for å ikke legge fra bakken

Vi har funnes, vi har vært her og satt vårt preg på alt, vi har vært her og nå er vi borte og ungene våre står der nede og ser opp og de blir stive i nakkene og så går de hjem og ligger med konene sine ig mennene sine og så får de barn og så forsvinner de og slik skal det fortsette hele tiden, hele tiden fødes det mennesker du kan elske, hele tiden, og alt her oppe er bra

Og jeg har tenkt at man må holde ut, det gjelder bare å holde det ut. Ta på seg redningsvesten, holde seg flytende

Nederst på skjermen ruller tekstmeldinger fra mobiltelefonener fra høyre mot venstre, stort sett ungdom, små gutter og jenter på rommene sine rundt omkring i Norge, som ikke har noe bedre å ta seg til, som burde vært ute, med hverandre, sammen, tenker jeg, ligget med hverandre og vært glade i hverandre