Bokelskere.no

"Born in the USA" er ennå en av mine største og mest misforståtte låter.
...
Plater er ofte som lydige Rorschach-tester - vi hører det vi vil høre.

My dad would go so far as explain to me that love songs on the radio were part of a government ploy to get you to marry and pay taxes.

Jeg vil nok aldri kunne påberope meg tittelen «årets far», men jeg jobbet virkelig for å få orden på forholdet til dem som var avhengig av min nærhet, slik at jeg kunne oppdra barna våre, veilede dem. Patti har sørget for at jeg har et godt og nært forhold til ungene, fritt for mye av turbulensen jeg selv opplevde i min egen barndom.

Husvill og rådvill bestemte jeg meg for å hengi meg til mitt marginalt mer kontrollerbare musikerliv. Fortida var dekket av edderkoppspinn, så nå vendte jeg meg mot en verden jeg hadde gått gjennom som barn, som jeg stadig sto på god fot med og hørte rope på meg.
Nebraska begynte som en ubevisst meditasjon over barndommen og dens mysterier. Jeg var ute etter en følelse, en tone jeg kunne oppleve som den verdenen jeg hadde kjent og ennå bar i mitt indre. Levningene fra denne verdenen befant seg fremdeles bare ti minutter og ti miles fra der jeg bodde. Nebraskas gjenferd var basert på mine mange opphold i småbygatene hvor jeg var vokst opp. Familien min, Dylan, Woody, Hank, de amerikanske gotiske novellene til Flannery O'Connor, noir-romanene til James M. Cain, den stille volden i Terrence Malicks filmer og den fordervede fortellingen i regissør Charles Laughtons Jegerens natt - alle viste de fantasien vei.

Tanken på familie virket skremmende og begrensende på meg i 1980. Helt siden ungdomsårene hadde jeg vært sikker på at jeg kom til å bo i koffert, inn og ut av turnèbussen, til kvelden falt på. På et gitt stadium har enhver ung musiker denne overbevisningen. Vi levde livet; resten var for toskene som lot seg fange i en streit tilværelse.

Når jeg ikke var på veien, ble livet vanskelig. Uten kveldens adrenalinskudd ble jeg rastløs og urolig, og det som alltid lå der og plaget meg, hva det nå var, gjorde seg gjeldende. I studio eller på turnè var jeg et helt arbeidslag i èn person, og hadde kun èn tanke i hodet. Etter hvert var jeg begynt å innse det faktum at når jeg var i ro, var jeg ikke rolig, og for å være rolig, kunne jeg ikke være i ro. Konsertvirksomheten virket samlende og beroligende på meg, men løse problemene mine kunne den jo ikke. Jeg hadde ingen familie, ikke noe hjem, ikke noe ordentlig liv. Det var langt fra nytt; mange artister kan fortelle om nøyaktig det samme. Det er en vanlig lidelse i min yrkesgruppe, en slags profil. Vi er reisende, vi er alltid på vei et sted.