Bokelskere.no

at vår egen tid også er en "periode"...

Barfield fikk aldri gjort meg til antroposof, men hans motangrep
ødela for alltid to elementer i min egen tenkning.

For det første gjorde han kort prosess med mitt "kronologiske
snobberi" -- en ukritisk akseptering av tidens alminnelige
intellektuelle klima, og forestillingen om at alt som har gått ut
på dato, ikke lenger har noen plass i dagens regnskap.

Det gjelder å forstå hvorfor noe er gått ut på dato: Ble det
noen gang tilbakebevist (og av hvem, og hvor overbevisende..)
eller ble det bare glemt i all stillhet, slik moter ofte blir?

Hvis det siste er tilfelle, forteller det oss ingenting om
sannhet eller uholdbarhet. Når en innser dette, forstår en fort
at vår egen tid også er en "periode"
og at den helt sikkert har sine egne karakteristiske illusjoner.
i likhet med alle andre perioder.
Mest sannsynlig ligger de på lur i allmenne forestillinger
som er så integrert i tiden at ingen våger angripe dem,
eller føler at det er nødvendig å forsvare dem.

For det andre overbeviste han meg om at det vi hittil hadde
stått for, ikke hadde rom for en tilfredsstillende kunnskaps-
teori.

Hvilken som helst dagligdags bemerkning kunne han ta
som utfordring til disputas. Om et menneske noen gang
har vært i nærheten av å være et fullstendig logisk
vesen, må det ha vært Kirk. Hadde han vært født litt
senere, ville han ha hørt til de logiske positivistene.

For ham var det absurd å mene at mennesker bør øve sine
taleorganer av annen grunn enn å kommunisere eller finne
sannheten.
Jeg lærte snart å forstå forskjellen på hans tre måter
å bryte inn på. Det høylydte "Stopp!" ble kastet inn
for å stanse en meningsløs ordflom som ikke lot seg
tolerere et sekund lenger. Det var ikke fordi han ble
utålmodig, han tenkte ikke i de baner - men det var
bortkastet tid. Det raskere og stillere "Unnskyld!"
innvarslet en korreksjon eller distinksjon av rent
parentetisk art og betydde at dersom en nødvendig
rettelse kom på plass, kunne du fullføre din bemerkning
uten at den ble absurd.
Det mest oppmuntrende var "Jeg hører". Bemerkningen
var da meningsbærende og trengte bare å bli gjendrevet.
Den hadde fått status som feilaktig.

Gjendrivelsen, når vi kom så langt, fulgte alltid samme
mønster. Hadde jeg lest dette? Studert det? Hadde jeg
statistisk dokumentasjon? Hadde jeg egne erfaringer som
kunne understøtte det? Og så til den nærmest uunngåelige
konklusjonen:
"Skjønner du kanskje nå at du ikke hadde rett til, osv."

Noen gutter hadde sikkert ikke likt det. For meg var det
som blodig biff og sterkt øl.

.. "alltid for komplisert for seg selv":
Min far var opptatt av det han kalte "å lese mellom linjene".
Den åpenlyse meningen med ethvert faktum eller ethvert dokument
virket alltid mistenkelig.
Sannheten og den dypere meningen som var usynlig for ethvert
annet øye enn hans, ble ubevisst skapt av hans ustoppelige
fantasi. Da han trodde han satte seg inn i Gamlingens skole-
planer, laget han i virkeligheten sin egen skoleberetning i
sitt eget hode. Samvittighetsfullt og kanskje også med kvaler.

En kunne kanskje vente at det bildet av skolen han hadde skapt
seg, ville vike plass for den virkeligheten min bror og jeg
fortalte om etter at vi hadde begynt på Belsen.
Men det skjedde ikke.
Slikt hender faktisk ganske sjelden: Hvis foreldrene i en ny
generasjon hadde visst hva som virkelig foregår på sønnenes
skoler, ville utdannelsens historie sett svært annerledes ut.

I alle fall lyktes vi ikke med å få far til å fatte sannheten.
Han hadde utvilsomt vanskelig for å motta informasjon.
Hjernen hans var altfor aktiv til å være en god mottaker.
Det han trodde han hadde hørt, var aldri det vi hadde sagt.
Han anstrengte seg ikke engang for å skjønne. Som de fleste
andre barn, hadde vi ikke mye å sammenligne med.
Vi trodde at all elendigheten på Belsen var noe uunngåelig
som alle skoler hadde til felles.
En slags forfengelighet fikk oss til ikke å snakke mye om det.

Det viktigste er at himmelen finnes enn at noen av oss kommer dit.

Jeg hadde opparbeidet så mye erfaring som leser, at jeg kunne skille
mellom å like noe, og være enig i det.

Også en gutt kan forstå at der er en ørken omkring ham,
selv om han for anledningen sitter i en oase.

Men jeg gikk dit om vinteren også, for å se etter bøker
og klippe håret. Den kvelden jeg skal fortelle om, var i oktober.
Jeg og en stasjonsbetjent hadde en lang plattform for oss selv.
Det var akkurat blitt mørkt nok til at røken fra en dampkjele
glødet rødt med et gjenskinn fra det brennende kullet.
Åsene bortenfor Dorking-dalen var intenst blå, nær violett, og
himmelen grønn av frost. Ørene verket av kulde, en herlig
weekend med lesing lå foran meg. Fra stativet i kiosken fant
jeg en Everyman med skittent omslag: Phantastes, a faerie
romance av George MacDonald.
Så kom toget. Jeg husker fortsatt stemmen til stasjonsbetjenten
som ropte ut landsbyene, med engelsk tonefall så mykt som honning:
"Tog til Bookham, Effingham, Horsley."
Den kvelden begynte jeg å lese min nye bok.

"Det har vært siviliserte mennesker i alle tidsepoker." Og la oss tilføye: "I alle tidsepoker har de vært omgitt av barbari."