Bokelskere.no

Andres tristesse skal man la være i fred. Den er en liten hage, et skjørt og skrøpelig Arkadia, som ikke bør forstyrres.

De livnet til i mørket, om natten. Selskapssyke. Når de visner, blir de til små hodeskaller med skjortebryst. Bitte små nattlige fugler. De ser på meg. Jeg ser på dem.

Gjøingen deres, tynne tråder av flakkende drømmer, lyder som en kvinnes stemme, hes og lidende.

De etterlot seg en sorg og en avgrunn som ikke kan strykes ut med en hånd eller med ord.

Han spaserer tankespredt, nesten fjernt fra seg selv. Distraksjonen hindrer ikke hans melankolske blikk i å være på vakt. Ord, landskap, stillhet ville Frost sagt. Er det kanskje kulden som skaper poeten?

De har lagt blomster på kisten. Jeg synes de ser latterlige ut. Småkaker, markjordbær, en blomstereng over min mors hodeskalle.

Alle i vår familie spiser sovepiller. Alle fire. Slik andre spiser frukt. Vanligvis gir man frukt til barna i familien, hos oss gir man dem sovepiller. Min mor kunne ikke begripe at noen ikke får sove. At barna hennes ikke fikk sove. Og dermed vennet hun dem tidlig til å ta sovepiller. Følgelig hersket det om morgenen en veldig stillhet i huset. Med årene er det blitt enda stillere. Stillheten har tatt stor plass.

Hun, min søster XX, forlater rommet. Og jeg blir alene igjen med bøkene, med bordet, og jeg ser meg selv, broren med stemmen som nesten ikke har sagt noe, med en veldig trang til å henge meg et eller annet sted. Som en hjelp tenker jeg igjen på ensomheten, på ensomheten som min tilværelse er omgitt av. Og denne tanken, som alltid har vært så luguber, så skremmende, blir, etter alt snakket om viktigheten av å lykkes i livet, nesten behagelig. Viktigheten veier mer enn ensomheten. Allikevel vet jeg at ensomheten er tyngre.

Og hun utbrer seg og fabulerer om dette øde stedet, for å kunne referere til brorens tristesse, og gjøre det til et poetisk sted. For ødemark og tristesse passer fint sammen.

En gang, da jeg var åtte år gammel, spurte bestemor meg hva jeg ville bli når jeg ble stor. Og jeg svarte at jeg ville dø. Når jeg blir stor, vil jeg dø. Jeg vil dø tidlig. Jeg tror at søsteren min satte stor pris på det svaret.