Bokelskere.no

Det var bananplaten til Velvet Underground som ble soundtracket til en sommer der vi øvde i ti timer, i tolv timer, hele natten og hele formiddagen nede på det røde øvingsrommet på Hølet.

Tiden som renner. Tiden som er sand og som renner. Tiden vi bærer som litt vann mellom hendene, mens vi løper for livet mot en vegg eller et stup

Glemsel er ikke annet enn hukommelse som sover, og vi vekket den med et nakkeskudd

Jeg visste aldri at det arret han hadde på ryggen, ikke skrev seg fra en dum og triviell sykkelulykke, sånn han fortalte oss, men fra et knivblad. Men kanskje ingen vet noe sikkert om noen ting. Alle ting er jo så elastiske, pleide Passolini å si, mens han holdt usynlige gummistrikker i hendene og strakk og strakk.