Bokelskere.no

Forestillingen om at alle Guds bud og regler er urokkelige, slik de er nedfelt i Bibelen eller forstått av de troende eller uttrykt i kirkelige dogmer og påbud, er noe av det mest problematiske ved kirkens moralske univers. Fordi de fleste religionene vil representere en eviggyldig sannhet, utformer de også en-gang-for-alltid-regler. Gudegitte og derfor uforanderlige. Dermed blir religionene firkantete og reaksjonære. Blinde for virkeligheten.

Sentimentale tanker som at livet her på jorda bare er et forspill, at vi en gang i framtida skal få det så mye bedre, at himmelen vil bli en eneste stor syttende mai-fest eller en eviglang julefeiring, er et svik mot livet. Det er det jeg mener. Livet er alt - selv om dette livet kan være et helvete (og er det, for millioner av mennesker). Det nytter ikke å gjemme seg i skjørtene til en eller annen guddom. Livet er alt vi har.

Fromhet og ydmykhet var to sider av samme sak! Underkastelsen var en dyd! Lider du her i verden, skal du få din belønning i den neste.

Det er smertefullt å miste en "trofast følgesvenn". Jeg satset på at jeg en dag ville oppdage at Gud var nær, at han hadde vært meg nær hele tida selv om jeg ikke opplevde det slik. Jeg vet ikke hva som er verst: å miste en nær venn, eller å innse at vennen du trodde du hadde, aldri har vært der.
Skam? Åja!
Jeg skammer meg mest over at jeg selv var en aktiv pådriver for å overføre mitt dysfunksjonelle, urealistiske gudsbilde til andre unge mennesker, et gudsbilde som aldri innfridde, men som jeg likevel klamret meg til - kanskje av frykt for å bli stående igjen uten håp og uten Gud i denne verden.
Jeg skammer meg over at jeg var mer lydig mot menighetskulturen som omga meg, enn jeg var mot mitt eget hjerte, min egen fornuft, min egen integritet.

Til slutt ble han kompromissløs ateist. Men med sterke åndelige interesser. «Han ble frelst fra troen - og den største frigjøringen var å kunne slippe alle religiøse grublerier», sier han.
«Gud er som mye annet i menneskehetens liv et resultat av evolusjonens virkning på hjernen vår», fortsetter han. «Mennesket har utviklet en forestilling om gud fordi det har vært nyttig. Men når det ikke finnes noen vitenskapelig holdbare bevis for Guds eksistens, da går det ikke lenger an å tro på den gamle måten. Da kan vi bare tro på Jesus som vi tror på de greske gudesagnene.»

Jeg tror slike tyranner finnes innenfor alle slags religiøse samfunn, og jeg har en mistanke om at de ikke tenker over hvor stor makt de har. De vil heller kalle seg tjenere. I alt hva de gjør - henviser de til den høyere makt. Den mektigste av alle: Gud. Eller Allah. Eller Jahve. Eller ...
Og det er nettopp det som gjør dem så farlige.
Verden er full av mennesker som har makt over andre. De fleste av dem er menn. Det er likevel en stor og viktig forskjell mellom en religiøs og en ikke-religiøs leder:
Den som er sjef for bedriften, kan sparke deg. Påføre deg en masse konkret elendighet. Det kan ende med at du må selge huset ditt, bilen din. Du kan føle at livet ditt er ødelagt, ja, det kan virkelig være ødelagt.
Sjefens begrunnelse kan være den dårlige økonomien, miljøet på arbeidsplassen, udugelighet. Begrunnelsen kan være sann - eller dekke over noe annet.
Men den religiøse sjefen kan ta fra deg noe mer grunnleggende. Fundamentet i livet ditt. Livshåpet. Den religiøse sjefen kan støte deg ut i det endelige mørket. I kraft av en autoritet langt større enn økonomisk lønnsomhet.
Denne sjefen kjenner nemlig sannheten. Den eneste, den saliggjørende. Og kan ved hjelp av den, støte deg ut i det ytterste mørket. Til fortapelsen. Til Helvete.

Men om Pernille bevarte det meste av gleden og trosvissheten, var hun ikke akkurat noen gledesspreder. For hennes store frelsesopplevelse hadde samtidig gjort henne til en troens tyrann. Og hun nølte ikke med å bruke sin autoritet som mor, svigermor, mormor og bedriftseier til å tvinge andre under seg. Gjør som jeg sier, noe annet er ikke mulig!
Hun hadde funnet friheten, de andre havnet i fangenskapet. Ble et offer for hennes rettroenhet.
Jeg husker fortsatt hvordan hun kalte til seg de ansatte - betjeningen - èn for èn. Underkastet dem strenge forhør. Som liten fikk jeg snike meg inn på soverommet hun og Synnøve Finden delte, og overvære forhørene. Hva har du gjort? Det var ikke bare arbeidsinnsatsen som ble saumfart. De måtte også gjøre rede for fritida, hvor de gikk, hvem de var sammen med, hva de gjorde. Pernille lå i senga med den åndelige målestokken klar, og holdt de ikke mål, var det verst for dem.
Jeg husker hvordan de ansatte - særlig de unge jentene - gråt.
Et lite lystelig resultat av den store, åndelige befrielsen: Den store, åndelige undertrykkeren.

Meningen med alle disse barnemøtene og søndagskolemøtene jeg ble sendt på, var vel at troen skulle få et solid feste. Og noe ble festet, for alltid. Noe jeg ikke kan legge bak meg. Men hvis tanken var at jeg skulle vokse med dette, og troen modnes til noe livsvarig, slik at alle møtene, og ikke minst møtene for voksne, søndags formiddags- og kveldsmøtene, skulle sikre troen i meg for evig og alltid, så - nei. Jeg kjedet meg, mer og mer jo eldre jeg ble. Og fordi jeg kjedet meg, ble det som skjedde på møtene, mer og mer fjernt og meningsløst. Jeg var og er så lei av møter at jeg alltid kvier meg for å gå på noe som helst som kan ligne på møte.

Nå er menneskene døde - vi kjenner knapt noen pinsevenner lenger. Men de er der likevel. De la premissene for troen, det vil si tryggheten over å tilhøre et sted, det riktige stedet.
Det er der all religion har begynt. Den har samlet i seg og gitt uttrykk for stammens fellesskap. Kanskje var dette de hadde felles ikke noe mer enn en stein. De har stilt seg rundt den, ofret og bedt og sunget. Steinen har vært kjernen i fellesskapet, styrken som gjorde dem trygge. Ja vel, det var bare en stein! Men det var deres stein. Og den var hellig, den var mektig, den var det eneste de hadde å ty til når vanskelighetene dukket opp. Vi må ofre, vi må be! Vi trenger hjelp! Så ofret de. Og ba. Og når det gikk bra, og vanskelighetene ble overvunnet, vendte de tilbake til steinen og takket. Nå hadde de beviset! Steinen var stor og mektig!

Fundamentalismen er den religiøse lederens store fristelse. For jo mer forkynneren kan markere sikkerhet og styrke, jo mer som er absolutt og sikkert, desto sterkere blir forkynnerens myndighet. Desto større blir makten i hans eller hennes hender.