Bokelskere.no

Informasjon blir en valuta man bruker for å kjøpe venner og en plass i systemet. Det gjør det veldig vanskelig for all informasjon som utfordrer de aksepterte holdningene. Slik informasjon presses gjerne ut. Når noen sier noe eller gjør noe som forstyrrer systemets protokoll, reagerer de andre delene med stort sinne og forsøker å fjerne dette destabiliserende fragmentet og på den måten gjenvinne stabilitet.

Kanskje er det sånn - som min venn, dokumentarfilmskaperen Adam Curtis skrev til meg i en e-post - at de gjør sosiale medier til et gigantisk "ekkokammer der det vi tror på hele tiden forsterkes av folk som tror på akkurat det samme".

Menn kan noen ganger ha rett. Det finnes noe på latin for denne typen logisk feilslutning. Det kalles et ad hominem-angrep. Når noen ikke kan beskytte seg mot kritikk som rettes mot dem, endrer de tema ved å angripe den som kommer med kritikken.

(...) en smart taler som kjente til alle triksene kunne hypnotisere folkemengden til medgjørlighet eller piske den til underdanighet. (...) En folkemengde lar seg bare imponere av overdrevne følelser. Overdriv, bekreft, ty til repetisjon, og forsøk aldri å bevise noe med argumentasjon.

På Twitter tar vi våre egne beslutninger om hvem som fortjener utslettelse. Vi lager vår egen konsensus, og vi lar oss ikke påvirke av rettssystemet eller av media. Dette gjør oss formidable.

Å fantasere om å drepe noen, men å unnlate å faktisk gjøre det, er utvilsomt en måte å lære moral på.

Selv de mest voldsomme folkemengdene er aldri bare en rå eksplosjon. Det er alltid mønstre, og disse mønstrene er alltid speilbilder av noen bredere forståelsessystemer. Så spørsmålet vi må stille oss - som 'smitte' ikke kan svare på - er hvordan mennesker finner sammen, ofte spontant, ofte uten lederskap, og handler sammen på ideologisk forståelige måter. Hvis du kan svare på det, så kommer du langt i retning av å forstå menneskelig sosialitet. Det er derfor folkemengder ikke er avvik, men så viktige og så fascinerende.

Mye forskning har vist at deltagere i psykologiske eksperimenter er sterkt motivert til å gjøre det de tror at forskerne vil at de skal gjøre.

Alle som hengte ut andre hadde selv kommet fra et skamfullt sted, og det føltes virkelig trangsynt å instinktivt kaste skam oppå skam på den måten, som en klønete murer som forsøker å dekke over sprekker.

Mange mennesker går rundt i livet og er kronisk skamfulle over hvordan de ser ut, hvordan de føler seg, eller for noe de har sagt eller gjort. Det er som en vedvarende ungdommelig bekymring. Ungdomstiden er når du er vedvarende ungdommelig bekymret for hva andre mennesker tenker om deg.