Bokelskere.no

Du puster tungt og det gjør vondt i ryggen når du løfter. Om noen år er du borte.

Folk snudde seg for å se hvem det var. De forsto ikke at det er umulig å vite hvem noen er bare ved å se på dem

En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så begynte jeg å nøle. Det ringte på noen ganger til, så sluttet det. Jeg rørte meg ikke. Først etter omtrent en halvtime åpnet jeg døren, og da var det ingen der.

Dette er veldig farlig, sa hun. Ikke så lenge ingen av oss blir forelsket, sa jeg. Hvis ingen av oss blir forelsket er det jo ikke noe spennende, sa hun. Hvis du blir forelsket, kan jeg ikke treffe deg mer, sa jeg. Kanskje jeg lyver om det, sa hun. Jeg kommer til å se det på deg, sa jeg. Er du sikker? sa hun. Jeg vet ikke, prøv. Hun så på meg og ble alvorlig. Jeg har aldri møtt noen som deg, sa hun. Jeg kjenner noe i meg når vi er sammen som gjør meg både redd og glad på samme tid. Jeg tror egentlig vi elsker hverandre, men at vi begge er for redde til å innrømme det. Hun så ned. Din tullebukk, sa jeg, det der var ikke særlig vanskelig å gjennomskue. Hun så opp på meg og smilte. Ok, prøv du da, sa hun.

En morgen våknet jeg helt av meg selv. Her finnes det en mulighet, tenkte jeg.

Sent en ettermiddag mens jeg satt alene og lot tankene fare, ringte det på døren. Jeg åpnet og der sto Henriette, hun var naken og så ut som om hun hadde løpt. Hei, sa jeg. Hei, sa hun. Kan jeg komme inn? Klart det, sa jeg, har du lyst på kaffe? Jeg vil heller kysse deg over hele kroppen, sa hun. Det er greit for meg det, sa jeg. Kaffen kunne vi jo drikke senere. Men etterpå oppdaget jeg selvfølgelig at jeg ikke hadde kaffe. Det var noe jeg bare hadde foreslått i ørska, kan man kanskje si, uten å være klar over konsekvensene. Skuffelsene, nederlagene. De vil ingen ende ta.

En morgen våknet jeg og forstod at jeg ville løpe. Men etter å ha kledd på meg og kikket rundt i huset en stund, oppdaget jeg at jeg ikke hadde lyst likevel. Jeg satte meg ned på en stol og kikket ut i luften og ventet på at noe skulle skje. Etter en stund begynte jeg å gråte. Langsomt ble alt vanskelig.

Det er jo helt urimelig at du ber meg lese bøker! sa jeg. Ingenting er urimelig, sa hun. Jeg kan be om hva jeg vil. Hvis du ikke tilfredsstiller mine krav, kan vi ikke være sammen. Men hva med mine krav? sa jeg. Hun smilte. Jeg tilfredsstiller allerede dine krav, sa hun. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det, det var jo sant.

En morgen våknet jeg helt av meg selv. Her finnes det en mulighet, tenkte jeg.

Jeg bestemte meg for bare å tenke på én ting av gangen, uansett hva som skjedde. Det første jeg tenkte på var sjenanse. Det andre jeg tenkte på var kondens. Det tredje jeg tenkte på var det bildet av Khrusjtsjov hvor han slår skoen sin mot talerstolen. Etter det husker jeg ingenting.