Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
På julaften kommer hele det s.k. ormeyngelet, d.v.s. barn og barnebarn hit og på annendag også + en del slekt. Men j u l e d a g e n vokter jeg som en kostbar edelstein. Da nekter jeg å gå noe sted eller å la noen komme hit, jeg sitter mutters alene og leser og hører på musikk og koser meg så jeg kan kose meg ihjel. Juledagen er den beste dagen på hele året synes jeg.
Ca. 98% stoler jeg på
venninnen min,
mamma
mormor
Söderling (psyk.) 90%
og på deg, at du ikke viser brevene jeg skriver til noen, det er klart at jeg ikke direkte forbyr deg det, jeg tror ikke noen har interesse av dem og du kaster dem vel uansett så snart du har lest dem. (Sara)
Du kan stole 100% på at jeg ikke viser fram brevene dine. Vis ikke fram mine heller! (Astrid)
Brevene dine legger jeg under madrassen! (Sara)
Er det mulig for deg å sørge for at slike brev ikke blir lest av andre?
Kan jeg skrive hva som helst til deg? Adjø, Sara mi Sara! Astrid.
Akk ja. Ja, skriv hva som helst til meg, bare hvis du VIL og ORKER.
Ditt inntrykk av meg kan man jo ikke ta feil av. Andre mennesker får andre inntrykk av meg. Det skyldes at jeg er så forskjellig iblant dum (som nå) og iblant fornuftig.
Noen eksempler.
Jeg er blitt sendt på gangen seks ganger på skolen. Håndarbeidsfrøken synes nok at jeg er det verste som har hendt henne. Og tror alle synes det.
Jeg var i England for en tid siden, sammen med familien min. Damene sa til mamma: "Åhh, for en sjarmerende jente." Det trodde de.
Et par venninner som jeg har vært ganske mye sammen med og gjort mye morsomt med, har sagt (jeg vil ikke skryte, bare si hva de har sagt) at de liker meg for at jeg er med på alt som er gøy og finner på masse moro.
Et sitat fra en ukjent bok som Astrid Lindgren selv siterer fra i boken:
Som et stille rop, et klagetone fra en skjult fiolin, går menneskers lengsel etter mennesker gjennom menneskeverdenen. Barnet lengter etter foreldrene som ikke har tid til det, søsteren lengter etter søsteren som får andre venninner, broren etter broren som han beundrer, vennen etter vennen som har kjølnet, mannen etter kvinnen som ennå ikke har nærmet seg, kvinnen etter mannen som har gått, sist, ydmykest og dypest foreldrene etter barnet som livet har innkalt i andre sammenhenger.
Som en klagende streng på en fiolin, en vipes rop på heden, går menneskers lengsel etter mennesker gjennom den verden som bebos av mennesker.
PS
På den siste siden i ”Pippi i Sydhavet” ser Tommy og Annika inn på Pippi der hun sitter alene om kvelden foran sitt tente lys. Du, Astrid, som skrev for alle som har et barn inne i seg: jeg er det barnet som fikk komme inn en stund og sitte hos deg foran det tente lyset. Det hender at jeg setter meg der fremdeles.
Sara