Bokelskere.no

Morfar likte å si akkurat det. Hvis man bare lærer seg å ta dagene som de kommer, har man lært seg det viktigste her i livet.

Han hadde ingen venner, ikke en eneste, ettersom han var som han var, det var ingenting som bekymret ham nitten dager av tyve, men den tyvende, for eksempel en sånn trist morgen om høsten da det regnet og blåste småspiker og man hadde halsbrann, da kunne det føles tungt som stein. En stor og tung stein som han måtte gå rundt og slepe på og som het Sorg.
Noen ganger kunne man kaste den fra seg, noen ganger ikke.
Noen ganger, ganske ofte, faktisk, hjalp det å få noe i magen. I det minste en kopp kaffe og en kanelbolle. Et par pannekaker.

Hvis man er så dum at man snur alle steiner, får man se unødvendig mye dritt og dessuten kink i ryggen.

I eventyrenes og leirbålenes tid fantes det ikke telefoner i det hele tatt. Det var mulig å leve da også.

Något budskap har jag inte. Men jag vill gärna sprida en allmän tolerans för mänskligt vansinne.

Astrid Lindgren

I fjerde etasje støtte de på enda en vakt, men også en gammel dame med hår som en avblomstret løvetann.

Det var kanskje tennene, som på en måte så ut som om de ville kravle ut av munnen, og når overleppen ble trukket opp, skjedde det også noe med øynene, det gnistret liksom til inni der, som en lommelykt som ble tent innerst i en tunnel.

Faktum var at han begynte å føle seg litt pissomistisk når det gjaldt den saken. Eller hva het det... kanskje postmodernistisk? Herregud, så lange ord det fantes, og ikke bare på tysk.

Han hadde gjort diskré undersøkelser disse første dagene. Kommet i prat med naboer, særlig fru Morgenstern i tredje etasje og ekteparet Polanski i fjerde ( de hadde en døvstum sønn, men en pratsom papegøye som kompensasjon, noe de spøkte med )