Bokelskere.no

Huset luktet gammelt, en distinkt lukt som bare gamle hus har, men det var en god lukt. Møblene var også gamle,de så ut som om de enten var fra loppemarked eller arvet. Men det var en egen varme der inne, det var lett å like seg, det var et hus som tok en imot.

Var det kanskje en første kjærlighets misforståelse av kjærlighet. Behovet for hele tiden å være nær, å elske, skåne, beskytte.

Du sa du var lykkelig med meg, lykkelig, med å leve livet ditt med meg. Jeg brukte så sjelden de ordene; lykkelig, lykke. Så store, gammeldagse ord.

Men likevel, en vag visshet om det, i meg. Et sted i hodet, et sted i kroppen. Så jeg det egentlig noen gang for meg; en framtid som var vår, som tilhørte bare oss.

Det begynte å løsne i meg, som et glipp, som et glipp med kroppen. Hvordan begynner en kropp å glippe en annen,
Finne den andres pust for høy, en hånd for varm. Løsne meg litt fra armen din før jeg sovner, for å klare å sovne. Være den som trenger å løsne.

Denne roen i å være med deg, gjøre våre ting, hvile i vår rytme. Som var det blitt en naturtilstand for oss; å være bare deg og meg.

Samtidig var det noe aldersløst over deg, som om du var eldre enn meg på en ung måte som tilhørte bare deg.