Bokelskere.no

Om ingen vet at jeg lever eller ser at jeg lever, lever med meg eller lever av meg, lever jeg egentlig da, undret han.

Kanskje hadde han båret et slags tilfluktssted men seg helt siden han var liten, eller helt siden han skjønte hvor liten han var, denne ideen om en fullstendig urokkelig avgrensning, havet, eller på et eller annet vis, umuligheten, dette, ikke å kunne komme lenger.

At det fantes et nytt sted. At det fantes et gammelt sted. At det skulle være rent. Og at det skulle være eget. Det. Der. At det skulle være mulig å starte på nytt.

Midt i det eneste havet, i det svarteste dypet, i det sterkeste lyset, i den voksende blå og levende avstanden, har jordskorpen revnet og sprengt seg, ramlet og reist seg, og kastet sitt innerste brennende oppover, utover - til en øy.

Det er ikke havet som stiger, sa hun avsluttende, dere vet vel at det er vi som synker.

Tør jeg minne deg om, godeste doktor, at du selv har lagt din elsk på en øgle. Synes du virkelig, i lys av din medisinske kunnskap og visjonære innsikt, at en mann som begjærer en reptil, skal kunne bedømmes beslutningsverdig til noe som helst?

Øde øyer er for parfolk, var det en som sa til meg før jeg dro, og jeg lo av ham den gang, så full av mot og energi som jeg var. Nå vet jeg ikke lenger forskjell på stygt og pent, ondt og godt, vondt eller vondere. Jeg vet kun dette - jeg er ikke gal, ikke ennå. Og jeg har ikke tenkt å gi opp.

Han var en naken mann på en svart strand på en øy i det aller største havet. Ingen var nær nok til å kunne le av ham engang.