Bokelskere.no

Helt siden Norge ble Europas viktigste eksportør av saget tømmer på begynnelsen av 1500-tallet (og forble det i 350 år) på grunn av vannhjulene og oppgangssagen, har Norge vært i fremste rekke når det gjelder utnytting av vannets energi. Norge var landet i verden med flest gårdsmøller per innbygger på midten av 1800-tallet. Det var en av verdens største kraftprodusenter i store deler av det 20.århundret, og hadde for eksempel i 1929 utrolige 2000 kraftverk (i Egypt var det ett)! Vannkraften brakte Norge inn i moderniteten og var "det hvite kull" i landets industrielle revolusjon.

Som kraftkilde er alle enige om at vannkraft er langt mer effektiv enn vindkraft på land. Fakta er uomtvistelige: cirka 94 prosent av all kraftproduksjon i Norge kommer fra vannkraft. Det er mer enn i noe annet land i Europa. Vannkraft er som vindkraft, fornybar, ren og den forurenser ikke. Den er fleksibel der vindkraften er rigid; den er forutsigbar der vindkraften er uforutsigbar, og ikke minst, vannkraft har langt bedre reguleringsegenskaper enn vindkraft. Høytliggende norske reservoarer utgjør et kjempebatteri av lagret energi. Det kan utnyttes når man vil, og har dermed et avgjørende konkurransefortrinn sammenlignet med ikke-magasinerbar vindkraft.

Det har alltid vært slik i historien at når tidene skifter, er det noen, og ikke sjelden tilhører de eliten, som henger fast i det gamle. Det er naturlig, men er det for mange som gjør dette for lenge, vil samfunnets evne til å takle samtiden bli begrenset av gårsdagens dogmer.

Hvis du ikke kjenner historien, er det som om du ble født i går. Hvis du ble født i går, kan enhver leder fortelle deg hva som helst.
Howard Zinn, amerikansk historiker

Vanskeligheten ligger ikke i de nye ideene, men i å unnslippe de gamle; de som forgrener seg, for dem av oss som har vokst opp slik de fleste av oss har, inn i hver krok av vårt sinn.
John Maynard Keynes, britisk økonom

De som insisterer på at islam-kritikk er rasisme, må ende opp med helt umulige konklusjoner som at Kemal Atatürk, den moderne tyrkiske nasjonalismens far, var rasistisk mot tyrkerne, og at Gamal Abdel Nasser, den moderne arabiske nasjonalismens grunnlegger, var rasistisk mot araberne fordi de førte en knallhard kamp mot islamismens innflytelse i sine samfunn.

Al-Kubaisi, på sin side, har gjort Henrik Wergeland til sin samtidige. Han søker allierte i en rituelt feiret, men likevel falmet intellektuell tradisjon. På sitt litt gebrokne norsk sier han hva få intellektuelle lenger tør si, fordi det høres banalt og nasjonalistisk ut: «Jeg elsker Norge.» Men det Norge han elsker, er Wergelands Norge, det vil si de demokratiske tradisjonenes Norge, det vil si friheten.
For meg er derfor filmens nøkkelreplikk da Kubaisi kommer til Paris, arnestedet for det moderne europeiske demokratiet, og utbryter, patosfylt ja, men overhodet ikke patetisk: «Jeg får gåsehud av denne byens historie.»
Måtte det en flyktning fra Irak til for å redde Wergeland og Voltaire fra historiens vokskabinett?

Filmen viser tydelig at Det muslimske brorskap og de som er enige med dem, forkaster ideen om at menneskerettighetene er universelle. Guds lov er overordnet menneskerettighetene, og bare de ideene som er forenlig med sharia, og begrunnet i henhold til den, kan aksepteres. Menneskerettighetene som system oppfattes selvsagt som et produkt av vestens kulturelle historie, og derfor som en trussel, ja, som djevelens verk.

Deres hovedmål legger de ikke skjul på: Å etablere en islamsk stat, senere et kalifat for alle muslimer, inkludert i Europa, hvor sharia skal være loven. De har en total visjon for samfunnet, som samtidig er en total negasjon av det vestlige demokratiet.

Rammen for hele fortellingen er altså al-Kubaisis forhold til et Norge han føler er hans nye fedreland, men som han frykter skal bli mer likt den verden han flyktet fra. Filmens reise kaster lys ikke bare over en bestemt politisk-religiøs bevegelse med uttalte ambisjoner om å inkludere Europa i det nye islamske kalifatet. Like viktig er det at filmen stiller spørsmål ved måter å tenke om verden på under hva som kan kalles det internasjonale gjennombruddet i norsk historie.