Bokelskere.no

Det slår meg at lemenet har minst to fellestrekk med mennesket: Det formerer seg til det ikke er plass og mat der det hører hjemme, og velger dårlige løsninger når problemene er et faktum.

Her og der blafrer små bål, og mennesker snakker dempet sammen. Diskuterer størrelsen på kalvene, hvor de skal hente neste flokk dagen etter - og stiller mellommenneskelige spørsmål, slik folk gjerne gjør når det er over midnatt og man fremdeles er oppe.

Da jeg var ung, satt jeg oppe i Børgefjell og så mot fjellene i sørvest og tenkte: Bakenfor der ligger resten av verden. Men jeg lengtet ikke ut dit.

På vår veg møter vi en 75 år gammel fjellvandrer. Han forteller at han helt siden starten på 90-tallet har drømt om Børgefjell og nå er han her for første gang. Da han gikk av båten ved Storelva bøyde han seg ned, kysset bakken og sa "Endelig, Lars Monsen, endelig!"

Vi har lite mat, og jeg kjenner jeg er litt tom. Nå gjelder det å ikke gjøre livet surt for omgivelsene. Akkurat det er forresten vi mennesker eksperter på - speiler våre egne følelser på makkeren. Akkurat som om det blir bedre om mismotet sprer seg i omgivelsene.
Nei. Dette får bli min kamp, tenker jeg, og forsøker meg med et smil i tussmørket. Det føles som en grimase, men merkelig nok får jeg et strålende smil tilbake.

Den svale brisen har for lengst stilnet, og fjellryggene speiler seg i vatnet. Fiskestanga får stå i fred. Det er tid for ettertanke. Tid for å gjøre opp et sjelelig regnskap, og for å nyte stillheten og de fantastiske omgivelsene. Minuttene går, og siste rest av lys forsvinner. Det er tid for soveposen. Tanken på alle dem som ikke får oppleve slike kvelder streifer oss, men er ikke påtrengende.