Bokelskere.no

"Fordi du ikke kan spørre far. Han ville aldri ha gjort det. Han ville heller skutt meg enn deg." Tein smile, men det var et mislykket forsøk på å skjule bitterheten. rime så på ham. Eiriks sønn. Eirik som hadde tid og krefet til alle. Den dyrkede høvidngen på Ravnhov. Kanskje var det prisen å betale for å ha ansvar for mange. At man glemte de som var nærmest.

«Så verden vil ende? Det er det du sier?»
«Det er en god slutning,» svarte Rime.
«Ja, da er det bare én ting å gjøre.» Lindri reiste seg langsomt. Rynkene i ansiktet skar dypere. Avslørte verken i knoklene.
«Hva da?» spurte Rime.
«Lage te.»

Rettferdighet var som stein. Alle trodde den var solid. Evig og konstant. Men hun hadde sett noe annet. Den var mer en tilfeldig samling med sandkorn som hang sammen på nåde. Flyktig og foranderlig under de rette omstendighetene.

Hirka kjente seg tappet for krefter. Hun hadde aldri vært noen av betydning. Hun hadde vært odinsbarn. Råta. Menskr. Levd i ei rød vogn langs veiene. I ei koie i Elveroa. Hun eide ingenting annet enn det hun fikk plass til i en sekk. Hun hadde aldri hatt røtter eller rikdom. Nå var det noen andre som var på bunnen. Nå var hun som Rime. Av mektig ætt, og med alt hun kunne ønske seg. Hun var den heldige, og det kjentes som gift i årene.

Det finnes ikke noe dem. Det finnes bare folk, og folk er forskjellige.

Det er ikke alt du kan helbrede. Og ikke alt som repareres blir vakrere. Av og til blir det bare ødelagt. Ingenting annet.

Det var det som var problemet med folk. Alle folk, fra alle verdener. De reparerte ikke ting. De bare ødela.

Problemet er ikke at vi har glemt. Problemet er at dere fremdeles husker.

"Han kom med et gammelt ordtak en kveld. 'Kaniner som senest skifter pels er de som dør', sa han. De blir lysere om vinteren, ikke sant? Og dersom de er sent ute, så blir de lettere sett av rovdyr."
Han krummet ryggen. Lente seg mot henne. "Skolm sa det var sprøyt, så klart. At ny pels ikke var noen garanti for å unngå rovdyr. Så vi begynte å krangle, da. Til slutt ble vi enige om at noen kaniner blir tatt uten å ha skiftet pels. Andre blir tatt fordi de skiftet pels. Man kan ikke vite. Skjønner du?"
Hirka nikket. "Det var det jeg trodde." [...] "Jeg skjønner at det ikke spiller noen rolle hva man gjør. Man kan gjøre alt riktig, og likevel dø. Du har for eksempel skiftet pels hele ditt liv, og trodd det skulle gjøre deg tryggere. Men det har bare gjort ting verre. Kaniner dør. Uansett. Du kan like gjerne gjøre det som ligger i din natur å gjøre."

"Styrke, makt og råskap. Men tror du det er en forskjell som sss...ssitter i kroppen? [...] Nei, vi er lagd av det samme. Makten sitter i hodet. Dreyri oppfostres som overlegne, og forblir overlegne."
"Kulde? Dere tåler mer. jeg har sett det mange ganger. Skerri kan gå halvnaken i en storm!"
"Kan hende..." han så på henne. "Eller kan hende hun har blitt fortalt at hun tåler mer, siden hun ble født."