Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Werner tar opp det partisanene sier, på magnetbånd når han kan. Han oppdager at alle liker å høre seg selv snakke. Overmotet viser seg gang på gang. De hever antennene for høyt, sender i for mange minutter og tar for gitt at verden kan tilby dem trygghet og fornuft, men det gjør den naturligvis ikke.
"Hva med litt fersken, kjære?" foreslår Madame Manec lavmært, og Marie-Laure kan høre en boks bli åpnet og saft som plasker ned i en skål. Sekunder senere spiser hun båter av vått solskinn.
Hver time faller noen som krigen var et minne for, ut av verden, tenker hun. Vi gjenoppstår i gresset. I blomstene. I sanger.
A real diamond is never perfect.
Open your eyes and see what you can with them before they close forever.
....himmelen er som et koseteppe babyer klamrer seg til. .....folk har fløyet ti kilometer over jorden uten å finne noen kongeriker der. Ingen porter, ingen engler.
"...da jeg mistet synet, sa folk jeg var tapper.
Da faren min forsvant, sa folk jeg var tapper.
Men det er ikke tapperhet. Jeg har ikke noe valg.
Jeg våkner om morgenen og lever livet mitt.
Gjør ikke du også det?"
Men likevel, tidlig på høsten, en gang eller to i uken, på visse tider av dagen, ser Marie-Laure opp fra boken der hun sitter og leser under de digre hekkene i Jardin des Plantes eller ved farens arbeidsbenk, og synes at vinden bærer med seg et streif av bensin. Som om en stor elv av maskiner siger langsomt og ugjenkallelig mot henne.
En ensom melodi som Werner synes lyder som en gyllen båt på en mørk elv, en progresjon av harmonier som forvandler Zollverein: Husene forvandles til tåkedis, gruvene fylles, fabrikkpipene faller, urgammelt hav flommer gjennom gatene og luften er dryppende full av muligheter.
Flygeblader
I skumringen regner de ned fra himmelen. De blåser over festningsvollene, slår hjul over takryggene og flagrer inn i ravinene mellom husene. De virvler rundt i gatene, hvite mot brosteinene. Viktig melding til byens innbyggere, står det. Trekk straks ut i åpent lende. Tidevannet stiger. Månen henger liten og gul og pukkelrygget. På takene av strandhotellene mot øst og i hagene bak dem fôrer et halvt dusin amerikanske artilleritropper bombekasternes gap med brannbomber.