Bokelskere.no

Etter hva han hadde forstått av den skandinaviske litteraturen han hadde lest, sa han en gang, ville skandinavene aldri bli tilfreds med et slikt styre som det var i Sovjet.

Han tok det ikke så tungt, bare smilte og sa: Her havner alle - før eller senere.

Han var alltid i godt humør. En gang forklarte han meg at det var ikke skam å ha sittet inne. I Sovjet var det i hvert fall ikke det, sa han. - Hvis en treffer et menneske, sa han, - som hverken har sittet i fengsel eller fangeleir, da blir en straks litt forsiktig og tanker: - Hva er nå du for slags kar ...

Dessuten, fantes det skuespillertrupper - også fanger - som reiste fra leir til leir. Det var ingen særlig begeistring når de kom. Det ble sagt at de fikk mat fra våre rasjoner od det var få som var mette nok til å unne dem det. En blir nærig når en sulter.

Han satt for å ha skrevet brev til Stalin. Det hadde vært tre gutter [ på 10-11 år ] av dem om brevet, og der hadde skrevet noe slikt som "I kolkhosene kan man ikke leve og ute i det fri kan man ikke arbeide." [...] Straks etter ble de [...] dømt til 25 år hver.

Jeg sa hvem jeg var og han hadde visst også hørt om meg, iallfall var noe av det første han sa: - Ja, der ser du åssen det er å være kommunist!

Når dagene blir like, går de i ett.

... Jeg er nå bare så måtelig overtroisk. Likevel fikk jeg et lite håp om at jeg engang skulle få bli menneske igjen.

Ti — tolv mann av oss fikk overlatt en jordgamme som bare så vidt hadde taket over jorda. Det var nokså trangt om plassen, men vi var fornøyd. [...], gikk vi til køys. På veggen tvers overfor døra var det en svær brisk som strakte seg fra den ene siden til den andre og har fikk vi slengt oss ned alle sammen. Da vi våknet utpå dagen, fikk vi ertesuppe og ferskt brød som var bakt der i basen. Så gikk vi og la oss igjen.

En gang på vårparten var vi innom en holme og samlet egg — da var løytnant Merkov med, og han tok revolveren og skjøt en ærfugl på redet. Det var stygt å se på, og jeg sa et eller annet, men Merkov skjønte ikke hvorfor jeg tok slik på vei.

— Døden hører ikke våren til, sa jeg, — da skal alt spire og gro. Om høsten skyter vi fugl hjemme i Norge.

Men nei ... det skjønte han ikke. Han virket litt kald og uforstående. En gang kom det en rødearmist med to måseunger som nylig var klekket ut og vi la dem i en eske og stelte med dem så godt vi kunne. De så ut til å trives. Men en dag jeg kommer ned til skøyta, ser jeg løytnanten [Merkov] stå og lene seg ut av sjekta, jeg lurer på hva det er han holder på med, og så ser jeg det: han driver og tukler med de to små måseungene, dypper dem i vannet for å få dem til å svømme. Da ble jeg inderlig forbannet; jeg tok ham i nakken og vasket fjeset hans ganske ettertrykkelig i sjøen. Han var rasende da han fikk pusten igjen, grep etter revolveren — men så tok han seg i det. Kanskje han skjønte litt.

(min uthevelse)