Bokelskere.no

Neste dag skulle jeg på posthuset for å spørre etter post, og jeg slå følge med en dansk dame som også hadde samme erinde. Posthuset var i en alminnelig gård. Her kom vi først inn i en kjøkken, hvor det lå en mann og sov i en seng. Da han ble vekket viste det seg å være postmesteren, og på spørsmål om post svarte han, idet han rolig ble liggende: Dere får sjå etter kamerset sjøl. Han er vist syg, sa den danske. Å nei, setesdøler er ikke syke, han hviler middag, og da må en setesdøl ikke forstyrres selv om han er postmester, sa jeg.
Inne i kammerset lå all posten - kort, brever og aviser - spredt ut over golvet, mens tre-fire småbarn forlystet seg med å bygge kirke av brevkortene. Det ble beklageligvis stor sorg i barneflokken, og det var ikke uten protest fra de små kirkebyggere, at jeg etter noen søken fant mitt brevkort som pilar i undereasjen, og måtte la kirken falle i grus. - Det var skam det mest grinaktige posthus jeg har sett, sa den danske.

Et stykke ovenfor Einangen [ mellom Valle og Bykle, på Setesdal ] ligger den kjente gård Rygnestad, som skal ha tilhørt den bekjente »Vond Åsmund«, som etter å ha rømt fra dansk krigstjeneste i 7 år ferdedes i utlandet og deltok i »den lange krig« (antagelig 30-årskrigen eller den Nederlandske frihetskrig) samt tjente under hertungen av Alba. Ved sin tilbakekomst møtte han sin kjæreste som var på vei til kirken for å vies med en annen. Åsmund rev henne ut av følget og flyktet med henne opp i heiene; men drog siden ned til sin gård Rygnestad hvor han bygget et bur med tårnbygning til sitt forsvar og levet der til sin død. Han skal ha vært en stridig mann og drepte flere av sine fiender. Engang mottok han besøk av en reisende fremmedkar, som ble vel mottatt; men da fremmedkaren ved avskjeden fortalte at en av bygdens storbønder hadde advart ham mot å foreta besøket, for han »vilde ikke sleppe levandes frå det«, utbrøt Åsmund: Her en så god mann sagd det skal han ikje stande som lygnar, og dermed slo Åsmund fremmedkaren i hjel. - Den tårlignende bygning og buret er ennå å se.

Hver gang han [ reingjeteren og lappen Jon ] kom inn igjen fra en tur i den fri natur var han som en istapp. Men så hadde han også en dress som var litt utenfor det alminnelige, og han skrøt svært av den som både vanntett og vindtett. Det var nemlig i årenes løp blitt godt innsauset med reinblod under all reinslaktningen han hadde vært med på.

På den annen side av vannet ligger gården Havrdalen, ca. 400 m borte. Mon det skulle være folk der? Jo, ganske riktig, om litt fikk jeg se en mann med en fiskestang over skulderen komme slentrende nedover mot vannet. Så behøvde jeg da ikke her å treffe forberedelser til flatebygging eller vadning. Da mannen hadde tatt plass i en båt og slengt snøret uti, brøte jeg av alle krefter: Båt - ohoi. Resultat, ingen bevegelse som røbet at han hadde hørt meg. Nok et forsøk, samme resultat, og enda et så kraftig jeg kunne. Jo, endelig kom det svar. Jeg satte meg på stranden og tok meg en røyk, idet jeg så han gikk over i en annen båt, kanskje den var lettest å ro. Men hva betød det? Han fortsatte ganske rolig å fiske, dvs. han fikk ingenting. Men jeg får vente ennå en stund, kanskje fisken biter så smått. Da jeg hadde ventet ca. en halv time, syntes det kunne være nok og ropte igjen, jo han svarte men fortsatte ganske rolig med fiskingen. Jeg visste nok at fiskere er upåvirkelige når de har fått snøret i vannet, men etter å ha hujet i to timer var min tålmodighet uttømt, og jeg skrek hjelp av all kraft samtidig med at jeg viftet med et hånkle på en lang stang. Jo endelig, det hjalp. Han byttet fiskestangen med årene og kom roende over i en pram, som dreide seg i alle kompassretninger under overfarten.
Det viste seg at fiskeren var en troskyldig og meget fåmelt gutt i konfirmasjonsalderen. Men hvorfor ventet du så lenge med å komme over, spurte jeg. Eg trudde du holdt spetakkel med meg, kom det unnselig og svakt skyldbevisst. Det er best jeg tar årene, sa jeg, så går det ikke så mange gange rundt under overfarten.
Kommet over til gården ble følgende replikker vekslet mellom meg og gutten:
- Her dere noe melk på gården her da? - Nai.
- Har dere ikke ku kanskje? - Jou.
- Melker ikke kua, da? - Jou.
- Dere har drukket den opp kanskje? - Nai.
Nå tror jeg du holder spetakkel med meg. Dere har ku sier du, og den melker og melken er ikke drukket opp og enda har dere ikke melk, hvordan forholder dette seg?
Kui - er - på - setri.

Været klarnet mer og mer og ut på kvelden ble det det fineste måneskinn en kunne ønske seg, og så fikk jeg en innskytelse: En slik anledning kommer kanskje ikke igjen, hvorfor ikke ta en tur på Hettas topp [Snøhetta på Rondane, fra Reinheim] i måneskinn? Jeg satte skiene igjen og tok fatt på oppstigningen, som ble temmelig drøy. Sneen var blåst hard og det var mange steder glatt og iset [...] Men hvilket fantastisk syn fikk jeg ikke fra toppen ved varden? Med Hettas skarpe takkete rygg som stiger opp fra det dype krater foran og med månelyset som spilte på de blanke isflater ned over skråningen, og andre steder kastet svarte slagskygger bortover fra toppene, samtidig med at drivende skyer jaget over østhimlen mens det mot vest var bekk svart av uværet som trakk opp, - hadde det hele noe uvirkelig og trollsk over seg, et av de eiendommeligste naturscenerier jeg har opplevd.

Disse to første påsketurer til fjells minnes jeg med særlig glede. De åpnet mine øyne til høyfjellets skjønnhet i vinterdrakt, en skjønnhet som er forskjellig fra sommerens, men som på sitt vis ikke er ringere. Hva en om vinteren sakner av sommerens fargeprakt oppveis i fullt monn og vel så det av det intese lys som på en strålende solskinnsdag strømmer mot en fra den hvite glitrende sneflate, og som virker mere oppmuntrende på sinnet enn noe annet naturbilde jeg vet.

Her fikk jeg servert melk, oppbevart på flasker og som var et år gammel. Den var riktig fin og smakte utmerket.

Etter hvert har jeg da gjort den erfaring at fiskere og fotturister ikke passer sammen. Å være begge deler tror jeg er vanskelig, enten får en dyrke den ene eller den annen av disse hobbyer.

Turen hadde åpnet mine øyne ikke bare for fjellnaturens storslagne skjønnhet, men også for den store nytelse og avveksling det er å ferdes ute i denne vårt lands vakre og forskjelligartede natur. Jeg hadde fått vandrelysten i blodet, en herlighet som jeg heldigvis siden gjennom årene i rikt monn har fått anledning til å tilfredsstille.

Setereieren, en pratsom kar fra Torpa, - ikke så lite overtroisk som mange fjellfolk i den tid var - gav om aftenen en livfull skildring av sitt møte med huldren , som han var sikker på hold til i den leien (jfr. Barth). Han hadde flere ganger sett dette vesen, det beste bevis var kurompa, som hun ved uforsiktighet hadde kommet i skade for å vise fram en gang.