Bokelskere.no

Det danske samfunn har en massiv mainstream. Hvis man følger den, får man medvind, man får fremdrift og en dytt i ryggen av å gjøre som alle andre. Det eneste man skal gjøre, er å få sin utdannelse før man er tredve, sikre seg en mann og noen barn og en villa fra man er tredve til man er førti, frasere alkoholforbruket, overleve midtlivskrisene, kritte skoene og være klar til, når barna flytter hjemmefra, å ta den siste lange spurten i det danske kappløpet som heter «den som har mest når hun dør, har vunnet».

Danmark har en gang vært et åpent land. Hvor en tannlege fra Amager Torv som var en beundrer av Stauning, fikk lyst til å si det til mannen selv og stakk innom Statsministerens kontor på vei hjem fra klinikken og ble budt på kaffe og endte med å trekke en tann ut av landsfaderen, sånn, inne på kontoret hans og uten betaling.

Bordet er det eneste jeg har igjen etter min far. Og jeg vil ikke ha noe annet. Når ens foreldre tar stor plass inne i en, skal man være forsiktig med å bo i skrotet deres.